16. November 2007
(6 innlegg) (5 deltakere)-
Jeg kom hjem fra skolen klokka så gikk jeg for å passe på prinsessa mi klokka kvart på tre. Da jeg kom bort gikk jeg rett inn døra for det pleier jeg å gjøre. Jeg følte meg så hjemme da jeg var der borte. Han var akkuratt som en bestefar for meg. Han så meg og sa " Hei jenta mi" med en venlig stemme, og gav meg en stor klem. Men det gjør han jo alltid da. Jeg gikk inn på soverommet og hentet prinsessa mi som lå i senga si. Jeg tok henne med på kjøkkenet for å lage middag til henne. Hun satt i stolen sin, mens jeg laget middag, og han kom inn. Han stilte seg ved siden av meg mens han holdt rundt meg og sa " du er en fantastisk husmor, du, elskede". Jeg svarte ikke. Han gikk ut av kjøkkenet, og jeg matet prinsessa mi. Etterpå tok jeg henne med på badet, for jeg skulle skifte bleie på henne, og ta på henne klær, så vi kunne gå ut. Mens jeg stod der, kom han. Han stilte seg ved siden av meg og snudde seg mot meg. Han holdt rundt meg. Han tok hendene sine under jakken min bak, i korsryggen, og strøk meg frem og tilbake forsiktig med fingertuppene. Jeg var helt stum. Jeg klarte ikke å si noe. Jeg klarte ikke å gjøre noe. Han tok hånda si, og holdt den oppå brystet mitt, utenpå jakken. Han holdt den andre hånda på rumpa mi. Så tok han hånda opp under jakken på ryggen, igjen. Strøk meg frem og tilbake. Han sa " hvis du ikke liker at jeg gjør dette, må du si ifra" Men jeg klarte ikke å si noe. Jeg var helt i sjokk. Hvordan kunne han gjøre noe slikt ? Han er 66 år. Jeg er 14. Han slapp meg og sa at han måtte gå i stua og se på tv. Jeg svarte ikke. Jeg var fortsatt i sjokk. Jeg klarte å få på prinsessa mi klærne, slik at vi kunne gå ut. Jeg gikk tur med henne til kl 18.00. Da jeg kom tilbake, kom kona hans hjem, med den eldste datteren deres, på 10 år, som hadde vært på sykehuset i over en måned. Alle kom ut for å ønske henne velkommen hjem. Etter en stund sa han til kona si og barna " Bare gå in dere, så hjelper jeg barnepasseren vår med minstejenta". De andre gikk inn mens jeg, Prinsessa mi og han stod igjen ute i garasjen. Før jeg rakk å ta prinsessa mi utav vogna kom han bort til meg og holdt rundt meg. Han kysset meg på kinnet, og sa "jeg er glad jeg har deg, jenta mi". Han holdt den ene hånda på rumpa mi, og den andre under jakka mi, bak. Han strøk fingertuppene frem og tilbake, forsiktig i korsryggen. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var helt i sjokk. Slik som ved stellebordet. Jeg prøvde å snu meg bort, for å ta opp prinsessa mi fra vogna, men han trakk meg tilbake, og fortsatte slik som han gjorde først. Hvordan kunne han ? Var dette min feil ? [prinsessa mi er 1år, og han er 66år. Han er faren hennes, og jeg har passt på barna hans i mange år.] Jeg anmeldte dette, uka etterpå, og var i avhør. Har bistandsadvokat også. men har ikke hørt noe videre. Vet ikke hva som kommer til å skje videre. Han fikk midlertidig besøksforbud, iallefall. Detta har vært VELDIG vanskelig etterpå, men jeg har komt meg nå. Hadde søvnproblemer og mye mer. Var hos psykolog, og er takknemlig for den hjelpen jeg har fått, fra venner, familie og psykolog.Skrevet for 3 år siden #
-
Hei! Du er en tøff jente, det skjønner eg. Fikk frysninger på ryggen når eglas innlegget ditt. Trodde eg hadde fått ut alle minnene mine, men nå dukket det opp att ett til. SElvføgleig var det ikke din feil. Ikke i det hele tatt. Det var ett overgrep. Blir så sint. som sagt tror eg at du er en sterk person og siden du har klart å anmelde det med en gang, du har fått fortalt det opp til flere ganger. Det hjelper så godt å få det ut. Det kommer nok til å vere der minnen fra tid tilannen, men eg tror du blir bare sterkere og klarer deg godt her i livet. Stå på jente.Skrevet for 3 år siden #
-
Kjenner jeg blir stolt langt inni ryggmargen over å leve at du orket å anmelde! Likevel blir jeg trist over å lese at du har opplevd smerten du også. Den smerten verken du eller jeg fortjener. Ta vare på deg selv og bruk den støtten som gis deg. Jeg ser styrken din og har tro på at du kan kjempe din vei gjennom dette helvete. Gode ønsker fra LiljenSkrevet for 3 år siden #
-
Men det at du sa fra med en gang. At du sa det til dine nærmeste. At du ble sett, hørt og trøstet. Det redder deg sannsynligvis fra å få det så vondt. Utrolig bra. Håper flere unge jenter gjør som deg!Skrevet for 3 år siden #
-
Jaja,lykke til . Stå på husk at vi her vil ditt beste,men foreldrene dine altså hva sier dem?Skrevet for 3 år siden #
-
[quote=Kirder]Jaja,lykke til . Stå på husk at vi her vil ditt beste,men foreldrene dine altså hva sier dem?[/quote] Foreldrene mine støtter meg 100%. Det har de gjort hele veien siden de fikk vite om dette.Skrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.