Faenheller.no Forum » Emne: en liten bit av min historie

Faenheller.no Forum » Emne: en liten bit av min historie http://www.faenheller.no/forum/topic/en-liten-bit-av-min-historie Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn nb-NO Thu, 09 Sep 2010 04:51:32 +0000 http://bbpress.org/?v=1.0.2 <![CDATA[Search]]> q http://www.faenheller.no/forum/search.php en liten bit av min historie http://www.faenheller.no/forum/topic/en-liten-bit-av-min-historie#post-1840 Sat, 20 Feb 2010 21:47:44 +0000 Janne-Helen 1840@http://www.faenheller.no/forum/ Tusen takk for at du deler den med oss. Denne historien går innpå meg ja! ... Jeg har unngått lese andres historier til nå.. På grunn av at jeg har hatt nokk med meg selv og min egen.. Men en ting skal du vite, du må ikke gi opp på livet samme hva! Jeg gir ikke meg, ingen skal få tråkke på meg mer! Så skal ikke noen med deg heller, du må sette grenser for deg selv og de rundt deg. Det er det jeg jobber med nå, utrolig godt å faktisk klare det og også bli respektert! Jeg har selv kjempet siden jeg var 6 år for å bli trodd, men torturen fortsatte i mange mange år for det.. Først i fjor, i 23 år har jeg holdt imot og kjempet for å bli trodd! Utrolig slitsomt, tidkrevende, så mye bortkastet tid som jeg skulle hatt for meg selv, men som han stjal fra meg... <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_sad.gif" title=":-(" class="bb_smilies" /> Nå skal jeg få ett liv verdt å leve etterhvert... Men normalt.. Det vet e ikke om d noen gang blir, alltid skit der hver dag samme hva <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_razz.gif" title=":-P" class="bb_smilies" /> Men nei men om e ska la det få ødelegge mer <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_razz.gif" title=":-P" class="bb_smilies" /> Lykke til freya! Klemmer herfra en liten bit av min historie http://www.faenheller.no/forum/topic/en-liten-bit-av-min-historie#post-1833 Fri, 19 Feb 2010 14:03:58 +0000 freya 1833@http://www.faenheller.no/forum/ Jeg har begynt å skrive på min historie mange ganger, men har ombestemt meg hver gang. Delvis fordi historien min er så kompleks, fordi hele livet mitt har blitt preget. Og også fordi jeg har ikke selv fått helt orden i følelser og minner og tanker. Jeg har først nå begynt å få hjelp, og det har krevd mye av meg å åpne meg, og enda føler jeg at jeg bare har skrapa i lakken. Jeg har en stor jobb foran meg, en lang vei å gå. Jeg er i midten av tjueårene, og har først nå forstått at jeg ble misbrukt seksuelt av min far allerede før jeg var fyllt et år. Hvor lenge det varte er jeg usikker på, men jeg tror det kan ha vart til jeg var 2-3 år. Hele barndommen min var overlevelse. Jeg har aldri slappet av i hele mitt liv. Alltid på vakt. Alltid på utkikk etter nødutganger. Alltid redd. Men for hva, det visste jeg ikke. Mareritt. Spiseforstyrrelser. Selvskading (den typen som ikke setter spor, ingen måtte få vite). Selvmordstanker. Alltid annerledes, på sidelinjen, observerende. Aldri en del av fellesskapet. Men for meg var det normalt, det hadde alltid vært sånn. Jeg trodde det var meg det var noe galt med. Jeg hatet kroppen min, og jeg hatet meg selv. Da jeg kom i puberteten endret noe seg, jeg var rasende. Og jeg gjorde det jeg kunne for å være en del av fellesskapet. Jeg begynte å ignorere mine egne grenser, fram til da hadde jeg alltid sørget for avstand, ikke kom meg for nær, men jeg forstod at jeg måtte ofre noe. Jeg lærte meg selvironi, jeg som aldri hadde hatt noen form for humor. Det ble mitt forsvar, for da var jeg i forkant av andre, da hadde jeg kontrollen. Etterhvert møtte jeg en fyr som gav meg masse oppmerksomhet. Vi flyttet sammen, og han isolerte meg fra familien og vennene mine. Forholdet til han varte i mange år, og det ble fort preget av manipulering, vold, seksuelt misbruk, skam, skyld, press og ydmykelser. Jeg kuttet av følelsene fullstendig. Det handlet om å overleve, igjen. Alt var en kamp, og jeg tapte alltid. Og jeg satt alltid igjen med følelsen av at det var min skyld. Nå er det over et år siden jeg dro fra han. Og jeg sliter. Så mye at jeg balanserer på en tynn line mellom liv og død. Jeg er mer redd for å leve enn å dø. Fordi livet mitt ikke er levbart, ikke på en lang stund, og ikke har jeg noen garantier for at det noengang vil bli det.