Faenheller.no Forum » Tag: historie

Faenheller.no Forum » Tag: historie - Nye emner http://www.faenheller.no/forum/tags/historie Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn nb-NO Thu, 09 Sep 2010 04:44:33 +0000 http://bbpress.org/?v=1.0.2 <![CDATA[Search]]> q http://www.faenheller.no/forum/search.php Kom så skal vi leke http://www.faenheller.no/forum/topic/kom-sa-skal-vi-leke#post-2060 Tue, 11 May 2010 01:58:34 +0000 Mayalille 2060@http://www.faenheller.no/forum/ Nå er det visst kveld igjen. Det har blitt mørkt ute. Alle har gått og lagt seg. Er visst bare meg som sitter oppe. Er så utrolig lei av å sitte slik, kveld etter kveld, uke etter uke. Jeg vet at jeg bør legge meg, kanskje får jeg sove i natt? Jeg vet bare at jeg er livredd.. For jeg vet at med en gang jeg slukker lyset og snur meg over på siden for å sove, da kommer det.. angsten.. bildene.. minnene.. følelsene.. Jeg er livredd for å høre skritt fra gangen, selv om jeg bor alene i leiligheten min, uten noen slik gang. Livredd for å høre dørhåndtaket bli presset ned og knirkingen fra døren. Jeg vet at det ikke vil skje, for leiligheten min er ganske liten, jeg har ikke et skikkelig soverom engang, bare en alkove, med en gardin foran. Men angsten er der fordet. Livredd for ordene "hysj, det er bare meg, kom så skal vi leke litt" Jeg er redd for å sovne, for å våkne med følelsen av å bli holdt fast, føle meg hjelpeløs, bli tatt på. Jeg kan våkne i angst fordi jeg kjenner min egen pust mot armen, jeg kan våkne av at jeg ikke får puste fordi der er noe i munnen min eller at jeg kjenner fingre ellere en munn på meg, der jeg absolutt ikke vil ha dem. Iblant er hendene mine det verste, de lukter, jeg prøver å vaske dem, men det går ikke bort. Og om natten må jeg gjemme dem under en pute for at de kanskje ikke blir funnet. Jeg husker jo hva jeg måtte gjøre med dem. Og selv om jeg vet at jeg aldri trenger å gjøre slikt igjen, så er det fortsatt nødvendig å gjemme dem. Den største angsten er allikevel at DET blidet skal dukke opp igjen. Jeg har snakket om det med hun fra SMI, flere ganger, men innimellom dukker det allikevel opp og gjør ting fryktelig vanskelig. Det verste med dette minnet er skyldfølelsen, jeg sa ikke nei, jeg kunne jo bare gjort det? Jeg kunne jo bare løpt min vei, nektet? Hun fra SMI sier at jeg ikke kunne det, men inni meg er jeg fortsatt i veldig tvil. Jeg står i ett rom, det er lyst ute tror jeg, ihvertfall lyst i rommet. Hun ligger på sengen, en bred seng. Jeg står ved døråpningen, døren bak meg er lukket, men sikkert ikke låst. I hånden holder jeg en liten lekehammer i plast. Den er opp ned, jeg holder ikke i håndtaket, skal ikke slå med den. Jeg vet hva det er hun vil jeg skal gjøre. Hun ligger der på sengen, avkledd, med opptrukne sprikende ben. Jeg kjenner lukten av henne i nesen fortsatt. Hun sier ingen ting, men jeg vet hva som er forventet, så jeg går nærmere og løfter armen med hammeren. Så hopper plutselig bildet. Hun har reist seg opp, er visst fornøyd med min innsats. Bildet hopper igjen. Jeg har ikke lenger klær på heller. Og nå er det visst min tur til å prøve. Jeg husker smerten, det gjør veldig vondt. Og jeg tror det stopper der, for den gangen. Jeg kan ikke ha vært mer enn 4 år den gangen. hun må ha vært 16. Jeg håper jeg får sove i natt.. må begynne å fortelle litt http://www.faenheller.no/forum/topic/ma-begynne-a-fortelle-litt#post-1986 Sat, 08 May 2010 23:09:11 +0000 verdifull 1986@http://www.faenheller.no/forum/ Så gøy, jeg skulle på overnatting til jenta i klassen, som akkurat hadde flytta inn i gamlehuset vårt. Vi hadde flytta, ca 1 km unna, og huset vart leigd ut til han,som jeg kaller for naboen. Foreldrene hans, altså besteforeldrene til vennina mi bodde i huset ved siden av. Jeg gleda meg. Endelig skulle jeg tilbake til mitt gamle hus, og sove der.Han var ikke inne når jeg kom. Vi kosa oss med popkorn og såg barnetv. Vi hadde kommt i nattkjolene når han kom inn. Jeg fikk sjokk. Det var jo mannen fra "Skuret". Bodde han i vårt hus? Var han faren til den nye vennina mi? Jeg kunne ikke tro de. Men gikk lydig opp trappen til rommet hennes. La meg på madrassen som var lagt til for meg der. Jeg var livredd, og beg å gråte. Moren kom og trøstet meg. Jeg vågte ikke si at jeg ville hjem. Var så redd han kom til å kjøre meg. Moren satt ved meg , og sang til vi sovnet... Midt på natta våknet jeg av at han vekte meg forsiktig,og la seg ved siden av meg på madrassa. "Hysj,sa han, ikke en lyd, for da".... jeg var 7år, på liggebesøk og følte meg i livsfare. Han strøk meg over magen,pusta meg i nakken, sa jeg var god.Det kilte når han tok fingrene forsiktig over trusekanten, og ned i trusa. Jeg viste hva som kom, låg der stiv og redd. Livredd! Tenk om noen våkner, tenk om noen oppdager noe. Tenk om jeg kom til å lage noen lyder, hva gjorde han da... Han maserte meg og slikka. Det var skremmende godt,jeg ville ikke . Ville ikke at de skulle komme for meg, men han slikka og slikka, holdt på til jeg kom. ... Jeg lå på magen, han stod på kne bak meg. Hørte han løsna belte. Viste hva som kom til å skje. Han brukte fingeren først. Fort og hardt, vondt og trangt. Jeg viste at snart ble de verre.for snart skal han pressa seg inn. Stor og stiv. Hard og brutal...Angsten steg i meg. Men han ville nyte. Pressa til han støtte mot noe, til han ikke kom lenger. Det var som om han skulle rive meg i stykker.Han gikk ut av, men jeg viste han ikke var ferdig. Det vondeste var igjen til slutt. Tok fram vaselinboksen, og den store, rue fingeren hans maserte meg bak. Den lille jenta, altfor liten for en voksen penis. Men han brydde seg ikke. Ba meg holde og presse så hullet vart stort. Så pressa han seg inn igjen. Det var så vondt at alt ble svart for meg.Jeg stønna, vennina mi våkna, han ba henne snu seg og holde kjeft, ellers så... De kom for han, og han gjorde seg ferdig. . Han tørka meg, og kledde seg. La seg ved siden av meg på madrassen. Tok strupetak og sa: Vist du sier dette til noen,er de de siste du gjør. Jeg var 7 år, men forstod. Og kroppen min nekter å glemme.. Jeg er 40 år, og fremdeles redd han!.. Å,hva disse overgrepene har fått ødelagt! Å, hvor vondt de er å ha minnene med seg. Ha med seg alle disse tingene som stresser, som ikke lar meg finne roen og slappe av. Men vi skal ikke la de knekke oss! Vi skal ikke de ødelegeg oss, skal vi vell? En gang en liten pike, nå et stort sår http://www.faenheller.no/forum/topic/en-gang-en-liten-pike-na-et-stort-sar#post-1638 Sat, 10 Oct 2009 14:14:03 +0000 Lillejenta 1638@http://www.faenheller.no/forum/ Kjære Maja. Jeg er imponert over at du har klart å sette ord på din historie. Det var veldig sterkt å lese. Du er en overlever, og jeg håper du fortsetter å ta nye skritt i riktig retning. Lykke til videre Maja. Sliten og lei....... http://www.faenheller.no/forum/topic/sliten-og-lei#post-1689 Sat, 31 Oct 2009 15:55:06 +0000 Lita 1689@http://www.faenheller.no/forum/ Hva kan jeg gjøre for å få gnisten tilbake igjen? den lille gnisten som gir meg styrke til å steve videre? Når man bruker mye energi på å bygge opp noe andre enkelt tramper sammen igjen. Gang på gang. Føler meg innmari alene....... mulig jeg har sørga for det selv. Jeg skulle ønske jeg kunne synge og danse. Jeg skulle ønske jeg var lita jente igjen, som kunne gjøre mamma stolt. Jeg skulle ønske jeg hadde noen som brydde seg litt. Noen som kunne gi meg en klem, og gi meg håp om at ting ordner seg. En klem for å trøste. En klem som ga meg følelsen av å ikke være skitten og fæl. Jeg vil så gjerne vær sterk. Heve hodet og kjempe meg gjennom dagene. Men jeg greier bare ikke, uansett hvor mye jeg vil og ønsker det. Får det bare ikke til. Har ikke kreftene til det. Hadde det bare vært noen jeg kunne støtta meg til. Et familiemedlem. En venn. En jeg kunne stole på. bare NOEN. Noen jeg kansje kunne ringt, når ting blir for tungt. Noen som hadde villet kommet på besøk, ikke for en koselig kveld, men kansje for å høre på meg. Noen jeg lot se øynene mine selv om jeg gråt. Noen jeg tørr gråte for. Ikke bare være her alene, dag etter dag. Jeg orker bare ikke lenger. Har ikke lenger noen å prate med. Hadde det. Åpna meg. Fikk støtte. Tok imot hjelp. Men så ble jeg alene. Mista de nermeste jeg hadde. jeg har psykolog. Men har akkurat fått ny, så har ikke helt greid å åpne meg enda. Jeg sitter der, får ikke fram ordene jeg vil. Redd for å gråte, så holder igjen. Tårene kommer, men greier ikke la kroppen gråte. Slippe opp. Vet ingen vil være der å trøste meg etterpå. Jeg forlater timen, og så kommer gråten. Det er ikke gråten, som slipper ut følelsene etter de vonde minnene kroppen bærer på. Det er den ensomme gråten. Gråten som kommer av tankene på å være alene. Alene i leiligheta. Dag etter dag. Psykologtimene er det eneste jeg har akkurat nå. Men skal de holde meg oppe. Etter hver time, venter mange tomme dager. Bare venting på ny time jeg skal møte opp til. Jeg takkler ikke hverdagen lenger. Jeg er håpløs, og har mistet motet. Allt jeg sier og gjør er bare galt og latterlig. Føler meg dum i alle sammenhenger. Jeg sykkler og går omveier hvor det er minst mulig trafikk og mennesker. Vil ikke bli sett. Vil ikke folk skal tenke no om meg. Vil ikke at noen skal gjøre seg opp noen mening om meg eller hva jeg gjør. Persiennene i stua er trukket ned, vil ikke at noen skal ha muligheten til å se meg. Jeg tørr ikke ha vinduene åpne om jeg har på musikk. Noen kan høre den. Gjøre seg opp ei mening om den, om musikksmaken min, om den personen som bor i dette huset. Ytterføra er låst, vil ikke ha uventet besøk. Kansje har jeg musikk på, ser en film eller ligger på gulvet å gråter. Hva vil de tenke. Ja, det er jeg som tenker for mye. Ingen klær kan skjule denne skittne stygge kroppen som vandrer rundt. Føler meg uvel blandt folk uansett hvilke klær jeg har på meg, og uansett hvor nyvasket de er. På butikken. Føler folk legger merke til meg. Legger merke til hva jeg handler. Tørr ikke engang la noen se ansiktet mitt om jeg sover. ligger jeg på sofan, må jeg dekke til ansiktet. På soverommet har jeg liftgardinen trukket igjen, og et pledd hengende som dekker sprekken til liftgardinen. Føler ikke jeg hører til her, så hvor skal jeg gjøre av meg? Det går ikke ann å gjemme seg fra verden hele tiden. Det finnes heller ikke no sort hull i bakken jeg kan forsvinne i. Vil ikke ha det slik. Men samtidig glad ingen ser meg til tider. Jeg er lei av å møte dagen, smile, være hyggelig, late som ingenting. Den andre ser for tiden, er ikke meg. Jeg kommer hjem, låser døra, inn på stuegulvet hvor ligger gråtende en stund før jeg orker gjøre noe som helst annet. Kan ligge sånn lenge. Gråte til jeg er så utslitt at jeg bare sovner. Det samme skjer om jeg har hatt besøk, låser døra etter de som går. Så er det bare meg igjen. Den lille jenta. Den jenta som bare gråter. Den jenta som engang lo og lekte. Den jenta som strevde for å holde på dem hun hadde igjen. Den jenta som skulle ønske hun hadde noen som var glad i den hun er. Den jenta som vil være der for andre. Den jenta som skulle ønske hun hadde noen å gå til. Den jenta som skulle ønsket hun hadde noen som kunne trøste henne. Den jenta som vil vokse og bli stor. Den jenta som akkuart nå ønsker at hun aldri kom til. Min laaaaange historie, og et spørsmål :) http://www.faenheller.no/forum/topic/min-laaaaange-historie-og-et-sp%c3%b8rsmal#post-1641 Tue, 13 Oct 2009 10:02:11 +0000 Marihøna 1641@http://www.faenheller.no/forum/ Heisann! Jeg er ny her, og egentlig føler jeg at jeg ikke hører hjemme her, dere har ssannsynligvis alle opplevd langt verre enn meg.. Tenkte jeg kunne prøve å fortelle litt, og så får dere bare si fra om dere ikke syns jeg har noe her å gjøre <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_neutral.gif" title=":|" class="bb_smilies" /> Har aldri fortalt noen noe særlig, så vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Kjæresten min vet AT noe har skjedd, og vil gjerne høre og hjelpe, men jeg blir stum, det stopper helt opp inni meg. Samme hos legen. Har sosial angst, og klarte nå etter 5 år å ta med en lapp til legen hvor jeg bare hadde skrevet det ned. Ble henvist til psykolog, men jeg greier ikke si noe der heller. Svarer ja eller nei på spørsmål innimelom, men stort sett blir jeg helt stum. Helt stiv i kroppen, hjertebank, og enten helt stappfull eller helt tom for tanker i hodet: har vært der en gang i uken siden mai, og eneste som har skjedd er at jeg har tatt noen skriftlige tester og hun sier jeg har genrell angst, sosial angst og depresjoner, og lurer på onm jeg har opplevd noe. det klarer jeg selvfølgelig ikke svare på, hverken ja eller nei kommer ut av munnen min. Har bare fokusert på angsten hos psykologen, og det er også det eneste jeg har googlet. Men så igår begynte jeg å søke på overgrep og incest og senskader, og jeg kunne hake av for alle senskadene på listen, med unntak av to eller tre, og jeg kjenner meg også sånn igjen i så mye jeg ser andre har skrevet her inne. Blir visst langt dette innlegget.. skriver videre om hva som har skjedd, jeg, selv om sikkert ingen leser det.. Aldri skrevet eller fortalt om alt før, så de som føler de ikke orker å lese detaljer, full forståelse for det <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_smile.gif" title=":)" class="bb_smilies" /> Mamma hadde en kjæreste og samboer fra jeg var ca 4 til 14 år. Han var vel stort sett en stor drittsekk, kjøpte dyre gaver til henne, men hun fungerte vel mest som hushjep og kokk for ham. Når jeg var alene med ham på ferie i hjemlandet hans hadde han høylytt sex med andre damer mens jeg lå i rommet ved siden av, og jeg kunne selvfølgelig aldri fortelle mamma hva jeg visste. Vondt å bære på. Hjemme i Norge hadde han ikke jobb, mens mamma hadde. Så vi var mye alene sammen. Han låste aldri døren når han var p do, spradet naken rundt i leiligheten, satt klin oppi meg i sofaen iført badekåpe uten noe under. Og hver dag ble jeg spurt om å brette ned buksen og trusen, og så strøk og befølte han meg på rumpa. Jeg sa aldri i mot. Noen ganger syns jeg jeg husker verre ting, andre ganger er jeg sikker på at jeg bare innbiller meg mer alvorlige overgrep fordi det vel ikke er spesielt alvorlig sammenliknet med andre opplevelser å ha blitt befølt på baken.. Jeg aner virkelig ikke hva jeg har pplevd eller ikke, utover denne befølingen. Så har jeg et kjipt minne fra barnehagealder, 5-6 år, dette var mens dette foregikk. Jeg var som liten (og er fortsatt) veldig plaget av urinveisinfeksjoner, og jeg tror noen i barnehagen må ha sendt en bekymringsmelding eller noe. For det kom en lege hjem til oss som skulle undersøke underlivet mitt. Jeg husker mamma holdt meg fast og at han gjennomførte undersøkelsen mens jeg hylte og skrek og gråt og prøvde å komme meg løs.. Så hadde jeg en kjæreste på vgs. Vi hadde egentlig et normalt sxliv og jeg tenkte sjelden tilbake på barndommen, men så opplevde jeg et år inn i forholdet at jeg våknet på natten og da hadde holdt han på å ha sex med meg mens jeg sov. Det er vel sikkert ingen andre som hadde reagert på dette fra samboeren sin, men for meg var det helt forferdelig, det ble slutt, og siden har alt fra barndommen i tillegg til denne opplevelsen plaget meg, siden kom angsten, tannlegeskrekken, den elendige selvfølelsen, spiseforstyrrelsene, alle plagene. Jeg har flashbacks, mareritt, dveler og plages mye. Aner ikke lenger hvor jeg vil med dette. Føler ingenting mens jeg skriver det, annet enn at jeg bekymrer meg for at ale syns jeg er helt utrolig teit som kommer her med bagateller mot hva dere har opplevd, og som skriver et milelangt innlegg som jeg burde vite at ingen gidder å lese..