Faenheller.no Forum » Forum: Din egen hemmelighet

Faenheller.no Forum » Forum: Din egen hemmelighet - Nye emner http://www.faenheller.no/forum/forum/din-egen-hemmelighet Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn nb-NO Fri, 10 Feb 2012 02:15:31 +0000 http://bbpress.org/?v=1.0.2 <![CDATA[Search]]> q http://www.faenheller.no/forum/search.php en 'god' nummer to. http://www.faenheller.no/forum/topic/en-god-nummer-to#post-3773 Tue, 20 Dec 2011 20:42:31 +0000 mennesketshemmeligheter 3773@http://www.faenheller.no/forum/ jeg er så sliten av å være skaperen, og bli rensket ut av etterkommere. jeg kan egentlig ikke fordra livet mitt, men jeg har tre gode ting i livet mitt. den ene tingen har jeg holdt for meg selv lenge, og jeg er så stolt over å ha det i livet mitt. plutselig kommer en venn av meg og begynner å like det samme. straks blir vennen min like 'erfaren' i dette som meg, og nå sitter jeg her, og øsnker så høyt å få dette for meg selv igjen. dette er mitt, og jeg vil ha det alene. den andre tingen har jeg ikke hatt for meg selv så lenge, men alikvell har den samme personen begynt å like det, og jeg har ikke det heller for meg selv. den didte tingen jeg er stolt av i livet mitt er et nettsted hvor jeg virkelig føler meg 'hjemme'. nå har nok en gang den sammie personen komt inn på dette nettstedet, og får større 'suksess' en det jeg har. jeg starter som en super nummer en, og ender alltid som den <strike>gode</strike> nummer to. jeg føler meg som den stygge personen som bærer noe frem til herskeren, og taper det, og alt annet.[s] Amandas hemmelighet http://www.faenheller.no/forum/topic/amandas-hemmelighet-1#post-3771 Wed, 07 Sep 2011 14:10:48 +0000 anatoly9 3771@http://www.faenheller.no/forum/ Amandas hemmelighet Jeg har også en historie å fortelle. En smertefull historie, som desverre ikke er enestående. Jeg har fortalt den før, så det er i og for seg ingen hemmelighet. Men jeg har sjeldent fortalt den på en seriøs måte. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Det er så mye. Og så lite. Føler vel også at historien ikke er alvorlig nok til å skrives ned her. At den ikke er verdt å dvele for mye ved. Det er så mange andre som har opplevd langt værre ting enn jeg. Likevel føler jeg et sterkt behov for å få historien ut. Få den ned på papir. Likevel gjør det vondt i kroppen. Jeg svetter og hjertet mitt dunker hardt. Kvalmen sitter i halsen. Jeg kjenner en sterk motvilje i meg. Kvier meg for å skrive dette. Det gjør så vondt. Så fryktelig vondt! Av og til er ikke følelsene til å holde ut. Jeg må i perioder tvinge meg selv til å ikke tenke på det. Jeg er ofte nødt til å gi meg selv skylda for det -hvis ikke greier jeg ikke holde ut. Av og til vil jeg bare dø. Slippe unna. Hva skal jeg skrive? Hva er det å si som ikke er blitt sagt? Hvordan skal jeg gjøre en lang historie kort? Hvordan presse 10 år inn på en side eller to? Vel, jeg får prøve... Voldtekt... Jeg tenkte aldri at det var voldtekt jeg hadde vært utsatt for. Først for et år siden fikk jeg hjelp til å forstå og innrømme at det var, ja nettopp voldtatt jeg hadde blitt. Jeg har alltid syntes veldig synd på voldtektsofre. Men jeg... Jeg har da aldri vært no offer for noe som helst! Alt jeg har opplevd i mitt liv, har vært min egen feil! Fordi jeg er ond, løssuppen, villig og "fri"...Fri ja...Det er vel det siste jeg er! Voldtektene, eller overgrepene skjedde for ti år siden. Da jeg var tretten. Jeg var en liten og redd trettenåring, med et stort behov for å bli sett. Jeg husker ikke så mye av overgrepene. Bare enkelte episoder. Og en setning: "Vi er brødre og vi deler på alt". Det inkluderte meg. Kroppen min. Kjønnet mitt. Livet mitt. Friheten min. Det var to Etiopiske brødre og kompisen deres. De var rundt ti år eldre enn meg. Første gangen ville jeg ikke. Så nei og prøvde å stoppe han flere ganger, men han bare fortsatte. Jeg husker jeg hadde på meg en beige sommerkjole med trykknapper nedover hele fronten. Han rev opp knappene. Jeg hadde mensen, så jeg vet ikke om jeg blødde... Jeg husker ellers ingenting av denne først gangen. Min debut. Etter dette skjedde det flere ganger. Jeg møtte dem frivillig, derfor ble det hele min skyld i ti år etterpå. En venninne av meg hjalp meg litt med tidsperspektivet. Det foregikk i en periode på rundt om tre måneder. Jeg traff dem jevnlig. Jeg gikk visst på rundgang. Først han ene, så han andre, så han tredje. Og ihvertfall en gang med de to brødrene samtidig. Da husker jeg at jeg blødde. Men ikke fra kjønnet... Det må ha gjort vondt. Både fysisk og psykisk. Husker ikke hva jeg tenkte eller følte. Jeg var redd og forvirra. Skjønte ikke hva som skjedde. Bare at det var noe galt med det. Men jeg skjønte heller ikke nok til å prøve å løpe. Stikke av. Eller slutte å treffe dem. Det har jeg alltid klandret meg selv for. Hvorfor gjorde jeg ikke mer motstand? Gikk det så fort å ødelegge meg? Dette har preget så mye av livet mitt. Forandra meg. Gjort meg anderledes. Gjort meg "løssluppen" og "villig". Uten at jeg egentlig visste at det var dette som var grunnen, før ti år senere. For at jeg skulle overleve, MÅTTE dette være min feil. Jeg tok på meg skylda. Og slikt straffer seg. Det ble en hard straff å sone for andres synder! Det var derfor jeg kunne fortelle om det. Fordi jeg "tok ansvaret for hva jeg hadde vært med på" som jeg ofte sa. Men jeg snakket alltid om det som at det var min skyld. Ville ikke snakke inngående om det. Tilla det lite betydnig for mine problemer og min livsførsel, som blandt anna innebar veldig mye tilfeldig sex og selvdestruktiv adferd. Jeg var inn og ut av psykiatriske avdelinger i flere år. Begynte først hos psykolog da jeg var femten. Gikk på forskjellige slags anti-depressiva. Ingenting hjalp noe videre. Enda jeg prøvde å fortelle historien min, tok ingen av psykologene eller legene det alvorlig. De tok aldri tak i det. De bare godtok at jeg ikke ville snakke om det. At det var min feil. Jeg begynte å skade meg selv som attenåring. Kuttet meg selv på armene med barberblad. I løpet av 2-3 år ble det større og større kutt. Dypere og dypere. Jeg visst ærlig talt ikke hvorfor jeg gjorde det eller hva godt de gjorde. Må ha vært virkelig desperate rop om hjelp. Noen måtte da skjønne hva som feilet meg? Det var fortvilet! Ingenting hjalp. Ikke terapi, ikke medisinene, ikke innleggelsene, ikke det et og et halve året jeg bodde på et flott botreningssenter fullt av fagfolk. Og heller ikke selvskadingen førte meg noe sted. Jeg opplevde mye tøft de gangene jeg var på sykehus. Beltelegging (hvordan drepe et menneske med angst og fysisk uro...), skjerming, overvåking... Siste gangen jeg var innlagt sluttet jeg å spise i flere måneder. Jeg nektet også behandling og tilslutt skrev jeg meg ut - mot alles anbefalinger. Jeg bestemte meg for at jeg fikk klare meg selv og "fikse" livet mitt på egenhånd, uten hjelp fra andre. Da fikk jeg heller dø hvis jeg ikke klarte det! Etter et år med mye fyll og fest, sex og dop ble jeg kjent med en jente som overtalte meg til å prøve terapeuten hun gikk til, for hun skulle være helt genial. Jeg for min del tvilte sterkt på dette. Motvillig avtalte jeg en time hos henne. Heldigvis! Denne terapeuten var faktisk fantastisk. Ikke som de tidligere jeg hadde sett. Hun skjønte med en gang hva jeg hadde opplevd og at det var alvorlig, fordi hun var åpen om at hun også hadde vært utsatt for overgrep. Endelig har jeg fått fatt i årsaken til mange av mine lidelser og smerter. Årsaken til hvorfor mine tidligere forhold ikke fungerte. Hvorfor jeg hadde sex med nesten hvem som helst, når som helst. Jeg fikk svar på hva jeg rømte ifra. Det gjør fortsatt sinnsykt vondt og jeg føler meg fortsatt ofte anderledes enn andre. Men det hjelper litt å vite årsaken. Jeg har innsett at dette nok vil prege meg resten av livet. Prege mitt syn på menn, på meg selv, på sex. Fortsette å gjøre det vanskelig for meg selv å sette grenser iforhold til andre mennesker. Men jeg håper å finne en måte å takle det vonde på. Takle angsten. Angsten er det verste av alt. Nei forresten, det værste av alt er selvforakten. Og hvordan dette hindrer meg i å stole på de jeg er gla i og elsker. Hindrer meg i å stole på meg selv. Og hvordan det gjør god og vakker sex, skummelt, skittent og vondt! Det verste er å fortsette å hate seg selv, tvile og skamme seg, enda man vet med fornuften at en ikke behøver det. Kroppen og følelsene sier noe annet! Amanda Hei http://www.faenheller.no/forum/topic/hei-4#post-3755 Tue, 31 May 2011 00:46:32 +0000 Rvenn 3755@http://www.faenheller.no/forum/ Jeg har ikke skrevet noe her på lenge. Jeg trodde kanskje forumet var avsluttet, men det virker jo ikke så. Hvis det er oppe igjen så er jo det kjempebra! Bildene jeg har hatt i hodet mitt har blitt litt klarere nå etter 1-2 års samtale med noen kjempeflinke mennesker. Og spesielt en person jeg ikke vet hvordan jeg skal takke som har hjulpet meg så mye. Å prate hjelper!!! Og når noen lytter så hjelper det også!! det er noe som skjer ved deg når du får vite at det er normalt å reagere som man gjør etter alt som har hendt. at man er ikke alene om det. for meg (og sikkert for mange andre) er det som et stort pusslespill hvor noen brikker er kommet på plass og noen mangler, men de er ikke så kaotiske som de var for 2 år siden. Jeg vet jo nå årsaken til at hvorfor jeg var den stille personen blandt vennene mine. Det er jo selvfølgelig fordi jeg ikke har fått pratet med noen om det som skjedde med meg i barndommen, jeg har aldri kommet over det, jeg har jo aldri fått snakket med noen om det. Jeg er fortsatt stille, men jeg er mere klar over ting, selv om det enkelte dager kan være litt rotette fortsatt. Her er en kort liste over de traumatiske tingene som hendte med meg: som jeg vet gjorde livet mitt til et helvete.. 1. jeg var 3-4 år og husker ei dagmamma som forlot meg alene i huset hennes. jeg var redd. følelesen av å være lukket inne i et mørkt rom. døra var låst. mareritt osv.. 2. da jeg startet i barnehagen der var det en pedofil mann som jobbet. nok om den saken. i dag vet jeg at han lever et jævlig liv. og jeg vet at han har vært dømt hos politiet i andre saker. det har jeg blitt fortalt av en klarsynt (om noen tror på sånt, det gjør ihvertfall jeg nå). når du virkelig får en følelse av at noe er riktig, da er det riktig etter min mening. 3. stefaren min slo meg, og mamma trodde ikke på det når jeg fortalte det til ho. mamma flytta bort fra hjembyen min. jeg ble helt knust. 4. jeg ble mobbet på skolen, ca samtidig som mamma forlot pappa. Dette er 4 traumatiske ting jeg fortsatt jobber med, under vanskeligheter med NAV, og systemet som jeg har slitt med i mange år, så er jeg kanskje bedre ruttet til å møte systemet nå enn for 2 år siden. Når jeg vet og husker litt bedre om hvem jeg er og hvorfor jeg er som jeg er. Jeg er faktisk et menneske også. om ingen mennesker i systemet vil høre på meg, så driter jeg i det. jeg er meg selv 110% og jeg lar ingen bryte meg ned mer. i´ll get there maby http://www.faenheller.no/forum/topic/i%c2%b4ll-get-there-maby#post-3700 Wed, 26 Jan 2011 21:23:20 +0000 Onsdag 3700@http://www.faenheller.no/forum/ jeg kommer meg ikke ut av det sitter midt opp i hele greia, vil jeg i det hele ut av dette her? det verker, det er vondt, men jeg er jo vandt med dette live her.. dette er mitt liv! har vert sånn siden så lenge jeg kan huske.. og nå er jeg nesten voksen.. burde jeg ikke vere herdet? jeg legger meg på romme mitt hver kveld, lag på lag med klær.. kansje han gir opp etter de første 3? jeg sover dårlig, jeg er så redd,, redd får å våkne i smerte, men samtidig så er jeg redd får at om jeg våkner så blir det verre.. det stemmer ikke, men jeg tror gang på gang at det går fortere over om jeg " sove" igjennom alt som er! men gjør de det? nei! jeg skjelver, jeg svetter vl jeg velge den letteste utvei? Nei.. den gleden skal han vertfall ikke få.. men så er han glad i meg.. det har han sakt.. og jeg er glad i han! jeg er det.. han ser meg, godtar meg får den jeg er.. men jeg hater han..han ødlegger meg, han har ødlagt meg, eller er det jeg som har ødlagt han? kansje jeg ikke er den som skal klage? sånn er det bare http://www.faenheller.no/forum/topic/sann-er-det-bare#post-3648 Sat, 11 Dec 2010 22:47:20 +0000 x bror 3648@http://www.faenheller.no/forum/ jeg overnattet hos deg alene en natt sånn er det bare du ba meg opp til overkøya så galant sånn er det bare og under dyna ble det ekstra varmt og vips grenser forsvant nå hadde vi en hemmelighet om det du fant sånn er det bare jeg måtte dekke dine umettelige behov sånn er det bare ditt grådige ego måtte få kos sånn er det bare mens mine behov ble gjort til mos som siden gjorde at jeg ikke forstod at du hadde ødelagt min psykososiale motor sånn er det bare en forvrengt baby er det du var sånn er det bare hva har du å si til ditt forsvar sånn er det bare det jeg hadde lært var i samsvar, med at jeg ville få det fælt hvis jeg brydde mor og far så jeg kunne jo ikke si ifra sånn er det bare sånn gikk år etter år sånn er det bare du brukte mine åpene sår sånn er det bare mine tanker strakk ikke til å tenke på ondskap i perspektiv og ihvertfall ikke i noe fammilieliv sånn er det bare foreldre skilte og i jobb sånn er det bare og jeg uten et stopp sånn er det bare vi fikk mange alenestunder jeg ble tatt vare på mens mor hadde kunder du var en troværdig unnalurer sånn er det bare jeg skulle ønske du aldri var blitt født sånn er det bare så jeg kunne kommet meg ut og blitt møtt sånn er det bare du var den som visste å utnytte meg jeg er ingenting verdt for deg annent enn til å bevise at du er bedere enn meg sånn er det bare tilslutt greide jeg å si i fra sånn er det bare da var det enkelt å be deg dra sånn er det bare kunne jeg gjort det før kjent et opprør trukket vekk vårt felles slør jeg bare spør alle rundt meg sa "for en bagatell" sånn er det bare "hvis du ble forført så værsågod fortell" sånn er det bare ingen ville miste ansiktet sitt at det var limt på av papp er vel mer trist enn å involvere seg i min ekte brist sånn er det bare så kom jeg til psykolog sånn er det bare fikk en diagnose satt utenpå sånn er det bare det måtte være halusinasjoner jeg måtte bli deres kloner så de slapp å klø seg i sine hoder sånn er det bare dette er en historie jeg synes må opp på bordet sånn er det bare la de misbrukte komme til orde sånn er det bare mang en vrangstrupe må settes i halsen mange menn miste glansen mang et barn komme ut av trancen sånn er det bare for den eldste skal jo hjelpe den yngste å vokse opp så ikke ta i pant og forvaring en barnekropp sånn er det bare del 1 http://www.faenheller.no/forum/topic/sann-er-det-bare-del-1#post-3646 Sat, 11 Dec 2010 21:42:09 +0000 x bror 3646@http://www.faenheller.no/forum/ hvem kunne dette forstå det lå utenfor min kontroll jeg trakk deg bort og vekk det urette ble usett jeg passet ikke inn i din egen virklighet men livet hva sjer med det? håper jeg kommer meg over sjokket slutter å la meg overtråkke tilgir at jeg gjorde deg til skamme putter meg i en ny ramme så det ble valgt vekk det som han fikk sett hallo til meg som vegg som lampett med tapet jeg låste deg i permanent ensomhet jeg satt fast hjelpeløst på plass langsomt kommer jeg ut av sjokket slutter å la meg overtråkke tilgir at jeg lot meg ramme slutt å se meg selv som fange trekk meg ut av det som var let opp mine egne svar tragedien har spilt seg ut krøpet innunder min hud jeg har å gi deg selv rett løgnen den har jeg sett la meg komme ut av sjokket jeg håper jeg kan la meg stoppe tilgi at jeg ble til skamme slutt å ta meg selv til fange Flash backs http://www.faenheller.no/forum/topic/flash-backs#post-2661 Fri, 04 Jun 2010 00:45:53 +0000 Mayalille 2661@http://www.faenheller.no/forum/ Har hatt en vond dag idag. Våknet imorges og var helt "fjern," måtte ut, bort, vekk. Hadde heldigvis en avtale på SMI, så dro ned dit ganske tidlig. Men det som var planlagt kunne ikke gjennomføres fordi jeg ikke hadde det noe bra. Jeg klarte å ta av masken, så hun (kontakten min) så hvordan jeg hadde det. Derfor satt vi bare og pratet istedet, prøvde å få meg ut av dissosiasjonen som ver helt intens. Og hun spurte hvorfor ting var så vanskelig. Jeg klarte ikke å si så mye, så hun spurte om der var kommet noen flash back, jeg måtte jo nikke ja til det, men jeg klarte ikke å si noe om hva de inneholdt. Men det tar bare opp så vanvittig mye plass i hjernen. Føler at jeg har et monster inni meg som hopper rundt og stikker nåler inn der det gjør mest vondt. Angsten er helt vanvittig. Jeg klarer ikke å få den bort. Det er vanskelig å skulle skrive noe om det her inne også. Også fordi jeg da må si at jeg ikke bare har en overgriper. Jeg vet jo at mange har det, men jeg har ikke klart å ta det innover meg skikkelig. Og det er så forvirrende å ha to, fordi den ene er kvinnelig, den andre er mannlig. Det spiller foreløpig ingen rolle hvem han er. Det er også mulig jeg blir nødt å fjerne dette etter at jeg har skrevet det, men jeg får se hvor lenge jeg klarer å ha det stående. Det har ikke vært så klart hva han har utsatt meg for heller, fodi det er så mye som er fortrengt. Noe hendte samtidig med de tidligste overgrepene, andre ting har hendt senere. Natt til igår kom der imidlertid et flash back som fikk meg til å innse at jo, ting har hendt, han har gjort ting han og. Det var ikke så mange bilder som kom opp. Mest ekle og vonde fornemmelser. Jeg lå i sengen, hadde nesten sovnet, men våknet av at jeg liksom følte noe i hånden. Jeg holdt rundt noe, jeg kjente at jeg måtte bevege hånden opp og ned. Kjente en hard hånd over min. Så kjente jeg fingre på lårene, de strøk både hardt og forsiktig opp og ned, helt opp dit.. Og så kommer der opp et bilde. Jeg ser for meg blikket, øynene, de sier, "dette har vi gjort før, du vet hva jeg vil." jeg vet at jeg ikke har noe valg, det hjelper ikke å nekte. Så gjør det vondt, fryktelig vondt. Og så glir det bort, jeg forsvinner igjen, den "trygge" dissosiasjonen overtar. Jeg skal legge det ut, jeg skal det, men vet ikke hvor lenge jeg klarer å ha det stående. Hater disse flash backene!!! Håper de snart tar slutt.. Bare noe jeg tenker på... http://www.faenheller.no/forum/topic/bare-noe-jeg-tenker-pa#post-3568 Mon, 18 Oct 2010 21:46:15 +0000 peanoett 3568@http://www.faenheller.no/forum/ ikke så farlig? http://www.faenheller.no/forum/topic/ikke-sa-mye-og-ikke-sa-alvorlig#post-3551 Fri, 15 Oct 2010 19:03:15 +0000 vanskelig 3551@http://www.faenheller.no/forum/ slettet det igjen <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_sad.gif" title=":(" class="bb_smilies" /> Var det min feil? http://www.faenheller.no/forum/topic/var-det-min-feil#post-3500 Fri, 24 Sep 2010 11:12:59 +0000 Maria 3500@http://www.faenheller.no/forum/ Hei. I dag er jeg 38 år og fortsatt trur jeg at det er min feil at pappa tok sitt eget liv. Jeg er født og oppvokst i Sverige, mine foreldrer skilte seg når jeg var 8 år, jeg blev boende hos mamma etter det men jeg hadde god kontakt med min far og var der så ofte jeg kunna. Det hele startet når jeg var 10 år. Jeg var på besøk hos pappa og hans nye dame, vi hadde det veldig bra når vi var tilsammens. Vi gjorde mange ting sammen som var veldig artig. For å va helt ærlig så husker jeg ikke hvordan det begynte men det var en kveld vi skulle legge oss og når jeg var hos pappa så sov jeg som oftest i hans seng. Dama hans var ikke hjemme denne gangen jeg var og besøkte han. Som sagt var så gikk vi og la oss. Med en gang vi hadde lagt oss i sengen så begynnte han å stryk mæ på ryggen og sa at han skulle vise meg noe som jeg helt sikkert kjems til å synes e godt. Han begynnte å ta av mæ trusa og kosa seg med underlivet mitt. Jeg ble som forstened, redd og låg helt stille som en stein. Dette fortsatte ved flere tilfeller og også når dama hans var hjemme. Jeg var redd for å si det til noen for at jeg trudde at om jeg sa noe så skulle de bli sint på meg også tenkte jeg at det er ingen som trur mæ. Årene gikk og det blev mer og mer for hver gang jeg var der. Når jeg var rundt 12 år så begynnte han også å villa ha samleie. Jeg vet ikke hva jeg tenkte men jeg var så redd for at han ikke skulle like mæ hvis jeg ikke gjorde som han sa. Min seksuelle debut ble for tidlig og jeg prøvde å glemme ved å være sammen med eldre gutter og samleie blev det oftere med ulike partnere og når jeg var hos pappa så hadde vi sex. Jeg kan ikke forstå hvordan pappa kunne gjøre dette mot meg men jeg var feig og va helt stille om dette. Når jeg var 14,5 år så var jeg hos pappa og på kvelden når vi skulle legge oss så begynnte han å ta på meg og ville at jeg skulle kle av mæ nattklean, da sa æ STOPP, jeg vill ikke det her nå er det slutt. Han gikk opp ur sengen og ut av rommet, etter en stund så sovnet jeg og våknet glad og stolt av meg selv for at jeg sa stopp dagen etterpå. Jeg stod opp og gikk i dusjen og ornet mæ. Mens jeg stod på badet så hørde jeg noen dunk fra kjelleren, jeg tenkte ikke nå mer over det uten gjorde meg ferdig og gikk på kjøkkenet for å eta frukost. Mens jeg satt og spist så såg jeg at det kom en ambulanse inn på gården og stoppet utenfor huset. Jeg fortet meg ut og spurt dama til pappa hva det var som har hendt, men hun svarade ikke uten sa at jeg måtte gå inn men da kjende jeg et stikk i brystet og skjønt at det var noe som ikke stemte. Jeg hadde ikke sett pappa noe den morgenen. Jeg sprang til kjellerern men hun ville ikke åpne dørren for meg så jeg kom ikke inn. Like etterpå så kom begravningsbilen, dama til pappa kom frem til meg og sa at pappa var DØD. millioner av tanker raste gjennom hodet og jeg forstog ingenting, Når jeg roet meg litt så såg jeg at de kom bærende ut med pappa på en båre og han ble lagt i begravningsbilken, jeg klikket og hoppet inn bak og la meg sammen med pappa, hvorfor, hva har skjedd. Ambulansepersonalet drog meg ur bilen og satt meg ner på trappa for å prate med meg, men da blev æ helt hysterisk og begynnte å springe derifra, jeg sprang og sprang og tankene bare snurra i hodet på meg. Når jeg hadde løpt en bra bit fra huset så kom ambulansen og stoppet meg og sa at jeg måtte komma og sette meg i biolen så skulle de kjøre meg heim. Jeg gjorde som de sa og følte meg som en robot, var helt utmattet og skalv og visste ikke ut og inn på meg selv. Pappa hadde hengt seg selv i kjelleren og hvorfor var det ingen som visste og det fikk vi aldrig nå svar på. Men jeg følte meg skyldig for at jeg hadde sagt NEI til han kvelden før. Da innså æ at det var min feil at pappa hadde tatt sitt eget liv. Dager og uker etterpå så pratet jeg med min tante og sa at det var min feil at pappa tok sitt eget liv og jeg forklarte hvorfor og fortalte hele min historie om hva som har skjedd og hva han har gjort mot meg. Men det var ingen som trudd på meg, de sa at jeg ikke må lyve om noe sånt og at det ikke var sant. I adg trur jeg fortsatt på at det var min feil at han døde, men jeg trur at det blev for jobbigt for han og leve med det han hadde gjort mot meg og at han kanskje innså at det han har gjort var feil når jeg hadde sagt STOPP. Det er ofte jeg tenker på han og jeg er så ofte jeg kan for å besøke graven hans. Jeg har fortalt det som skjedde med meg til min nåvarende samboer og vi har lagt alle kortene på bordet, men enn i dag føler jeg skyld i at han tok sitt eget liv. På tross av det han gjorde mot meg så elsker jeg han. Vad ska man gjøre for å få bort de onde tankene som dyker opp og som altid er i bakhodet. Når barnen mine spør hva som skjedd med deres morfar så sier jeg bare at hen var syk og at det var derfor han dog så tidlig, han var nesten 40 år da han døde. Hva ska æ gjøre for å få bort skyldfølelsen jeg har gått me nesten hele livet, vil det noensinne bli bedre???? Det var godt å skrive om det og det har jeg gjort mange ganger om og om igjen. DET ER ET STORT MARERITT SOM ALDRIG FORSVINNER UANSETT OM JEG VÅKNER. Takk fro at jeg fikk skrive om det her på deres side. Takk :|. Jenta som ikke har funnet seg selv http://www.faenheller.no/forum/topic/jenta-som-ikke-har-funnet-seg-selv#post-3438 Mon, 30 Aug 2010 00:34:16 +0000 frozen 3438@http://www.faenheller.no/forum/ Jeg hadde egentlig skrevet ned min historie, men valgte å ta den bort da jeg ikke er klar for å dele den enda. Jeg kjenner mye på følelsene om dagen, og sliter mye med angsten. Jeg finner ikke meg selv, og føler at jeg sklir bort ifra den jenta jeg en gang var. Sorgen er en tung bør å bære, hvorfor kan man ikke heller bli sint? Jeg kjenner at aggresjonen min bygger seg opp, jeg så lyst til å slå rundt meg, knuse ting og rope høyt. Hvorfor får jeg det ikke til? Noen mennesker har tatt ifra meg livet og all den livsgleden jeg en gang følte. Jeg er så utrolig tom innvendig, og føler at livet går i en form for transe.. Jeg klarer ikke lenger å oppeholde den fasaden som viser at alt er greit. Jeg føler ofte at jeg ikke er berettiget til å kalle meg selv et offer for misbruk og voldtekt, er det alvorlig nok? Jeg ser tilbake på 9 år som har bestått av ei jente som ikke ønkser å leve. Jeg er blitt redd for livet og redd for andre mennesker, men jeg er også redd for døden. Mann og min historie. http://www.faenheller.no/forum/topic/mann-og-min-historie#post-1819 Fri, 12 Feb 2010 02:23:16 +0000 Onlyme 1819@http://www.faenheller.no/forum/ Heisann <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_smile.gif" title=":)" class="bb_smilies" /> Jeg finner lite med forum om overgrep,men jeg fant dette <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_smile.gif" title=":)" class="bb_smilies" /> Jeg er en mann som har passert 30 nå. Vært sykmeldt i 3 år snart pga depresjon/angst og unnvikende personlighetslidelse. Grunnen til det er hovedsaklig senskader av mobbing i barndommen. Har bestandig slit med psyken:depresjoner/angst/selvmordstanker men det var først etter passert 30 det virkelig slo ut etter noen dødsfall i familien. Går til behandling nå for senskadene,og stygge ting blir avdekket i retning overgrep. Jeg har slettet innlegget,da jeg ble kvalm,dårlig og redd for å bli gjenkjent i disse situasjonene. Så jeg får skrive mere etterhvert <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_smile.gif" title=":)" class="bb_smilies" /> Så lenge siden... http://www.faenheller.no/forum/topic/sa-lenge-siden#post-3084 Thu, 24 Jun 2010 20:10:50 +0000 lille my79 3084@http://www.faenheller.no/forum/ Årene går, tiden leger alle sår.......sies det! Når jeg tenker tilbake på de 13 mnd jeg gjennomgikk dette marerittet, men min livs første og største kjærlighet, føler jeg bare at jeg blir helt kald..helt nummen i kroppen, hva gjorde jeg galt?! Jeg skulle bo ett år i utlandet, lære meg ett nytt språk, lære meg om andre kulturer å alt det spennende det hadde å by på... å spennende ble det, til slutt var jeg bare spent på om jeg kom til å overleve til familien min fant meg... å det gjorde jeg, så vidt.........i et badekar fylt med kaldt vann, masse knust glass og blod... Jeg var (heldigvis..) ikke ved bevissthet da jeg ble funnet, våknet ikke opp før jeg var på sykehuset.. kunne ikke åpne begge øynene, men det var like greit!! Tror ikke at synet av meg var noe jeg selv ville se der og da!! Men dette var altså slutten på 13 mnd med missbruk av alle tenkelige slag... Jeg husker så godt da jeg kom hjem til Norge sto min bror og min onkel å ventet på flyplassen, å gråt, å gud som de gråt....jeg spurte hva som var galt, da sa min bror: Vi fikk beskjed om at hvis du ikke var med dette flyet så var du ikke i live!! huff....jeg skulle gitt hva som helst bare for å kunne glemme, gjemme bort alt av minner og ikke minst alle bildene man har i hodet <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_sad.gif" title=":(" class="bb_smilies" /> men det går jo ikke.. Flere minner http://www.faenheller.no/forum/topic/flere-minner#post-2821 Sat, 12 Jun 2010 20:00:49 +0000 binders 2821@http://www.faenheller.no/forum/ Mamma sendte meg til avlastning før jeg begynte på skolen. Det var der overgrepene skjedde. Avlasterne var gift og hadde ikke barn. Hun var helt ok, han var bare ok om dagen. Jeg delte rom med en annen jente. Om natten kom han inn og maste. Hun andre snudde seg inn mot veggen og klarte å late som hun sov skikkelig tungt. Derfor ble det meg. Husker stemmen hans og dialekten. Mas mas mas. Av og til rett før jeg sovner hører jeg den stemmen mot øret. Hører ikke hva den sier, når jeg konsenterer meg om den forsvinner den. Jeg gav etter. Slappet av i hendene og i kroppen sånn at han fikk ta av meg dyna. Husker at han var tung, men ikke mer. Jeg fatter ikke hvorfor jeg gav etter!! Hadde jeg sagt nei og ikke gitt opp ville han ha latt meg være! Hva skjedde med meg? http://www.faenheller.no/forum/topic/hva-skjedde-med-meg#post-2145 Thu, 13 May 2010 15:09:25 +0000 binders 2145@http://www.faenheller.no/forum/ Hei. Jeg lovte meg selv at jeg skulle fortelle det jeg husker, ikke bare snakke rundt det. Skriver for min egen del, forventer ikke svar. Det jeg husker er at han sto over senga mi. Jeg var redd. Klarte ikke bevege meg og sleit med å puste. Øynene mine var vidåpne og tørre. Jeg klarte ikke å lukke dem. Jeg husker jeg krølla meg sammen til en liten ball når han prøvde å ta av meg dyna. Jeg husker en smerte i ryggen. Jeg vet ikke hva det var, jeg husker ikke mer etter det. Jeg våkner av og til midt på natta av den samme smerten midt i ryggen. Føles ut som at noen har sparket meg skikkelig hardt. Jeg er helt våt av svette når jeg våkner, av og til ligger jeg inni dynetrekket og lakenet er sparket av. Jeg har andre minner også, men de føles ikke ut som mine. Det er de som har dukket opp når jeg er drita. Fæle ting. Jeg har ikke lyst til å si hva de er, jeg vet ikke om de er sanne. Jeg vet ikke hva som har skjedd. Jeg vet at jeg er preget av det, kjenner det hver dag. Vet ikke hvordan jeg skal komme videre. Frustrende å ikke huske noe!!!!