Faenheller.no Forum » Forum: Din egen hemmelighet

Faenheller.no Forum » Forum: Din egen hemmelighet - Nye emner http://www.faenheller.no/forum/forum/din-egen-hemmelighet Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn nb-NO Fri, 10 Sep 2010 19:26:26 +0000 http://bbpress.org/?v=1.0.2 <![CDATA[Search]]> q http://www.faenheller.no/forum/search.php Jenta som ikke har funnet seg selv http://www.faenheller.no/forum/topic/jenta-som-ikke-har-funnet-seg-selv#post-3438 Mon, 30 Aug 2010 01:34:16 +0000 frozen 3438@http://www.faenheller.no/forum/ Jeg hadde egentlig skrevet ned min historie, men valgte å ta den bort da jeg ikke er klar for å dele den enda. Jeg kjenner mye på følelsene om dagen, og sliter mye med angsten. Jeg finner ikke meg selv, og føler at jeg sklir bort ifra den jenta jeg en gang var. Sorgen er en tung bør å bære, hvorfor kan man ikke heller bli sint? Jeg kjenner at aggresjonen min bygger seg opp, jeg så lyst til å slå rundt meg, knuse ting og rope høyt. Hvorfor får jeg det ikke til? Noen mennesker har tatt ifra meg livet og all den livsgleden jeg en gang følte. Jeg er så utrolig tom innvendig, og føler at livet går i en form for transe.. Jeg klarer ikke lenger å oppeholde den fasaden som viser at alt er greit. Jeg føler ofte at jeg ikke er berettiget til å kalle meg selv et offer for misbruk og voldtekt, er det alvorlig nok? Jeg ser tilbake på 9 år som har bestått av ei jente som ikke ønkser å leve. Jeg er blitt redd for livet og redd for andre mennesker, men jeg er også redd for døden. Mann og min historie. http://www.faenheller.no/forum/topic/mann-og-min-historie#post-1819 Fri, 12 Feb 2010 03:23:16 +0000 Onlyme 1819@http://www.faenheller.no/forum/ Heisann <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_smile.gif" title=":)" class="bb_smilies" /> Jeg finner lite med forum om overgrep,men jeg fant dette <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_smile.gif" title=":)" class="bb_smilies" /> Jeg er en mann som har passert 30 nå. Vært sykmeldt i 3 år snart pga depresjon/angst og unnvikende personlighetslidelse. Grunnen til det er hovedsaklig senskader av mobbing i barndommen. Har bestandig slit med psyken:depresjoner/angst/selvmordstanker men det var først etter passert 30 det virkelig slo ut etter noen dødsfall i familien. Går til behandling nå for senskadene,og stygge ting blir avdekket i retning overgrep. Jeg har slettet innlegget,da jeg ble kvalm,dårlig og redd for å bli gjenkjent i disse situasjonene. Så jeg får skrive mere etterhvert <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_smile.gif" title=":)" class="bb_smilies" /> Så lenge siden... http://www.faenheller.no/forum/topic/sa-lenge-siden#post-3084 Thu, 24 Jun 2010 21:10:50 +0000 lille my79 3084@http://www.faenheller.no/forum/ Årene går, tiden leger alle sår.......sies det! Når jeg tenker tilbake på de 13 mnd jeg gjennomgikk dette marerittet, men min livs første og største kjærlighet, føler jeg bare at jeg blir helt kald..helt nummen i kroppen, hva gjorde jeg galt?! Jeg skulle bo ett år i utlandet, lære meg ett nytt språk, lære meg om andre kulturer å alt det spennende det hadde å by på... å spennende ble det, til slutt var jeg bare spent på om jeg kom til å overleve til familien min fant meg... å det gjorde jeg, så vidt.........i et badekar fylt med kaldt vann, masse knust glass og blod... Jeg var (heldigvis..) ikke ved bevissthet da jeg ble funnet, våknet ikke opp før jeg var på sykehuset.. kunne ikke åpne begge øynene, men det var like greit!! Tror ikke at synet av meg var noe jeg selv ville se der og da!! Men dette var altså slutten på 13 mnd med missbruk av alle tenkelige slag... Jeg husker så godt da jeg kom hjem til Norge sto min bror og min onkel å ventet på flyplassen, å gråt, å gud som de gråt....jeg spurte hva som var galt, da sa min bror: Vi fikk beskjed om at hvis du ikke var med dette flyet så var du ikke i live!! huff....jeg skulle gitt hva som helst bare for å kunne glemme, gjemme bort alt av minner og ikke minst alle bildene man har i hodet <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_sad.gif" title=":(" class="bb_smilies" /> men det går jo ikke.. Flere minner http://www.faenheller.no/forum/topic/flere-minner#post-2821 Sat, 12 Jun 2010 21:00:49 +0000 binders 2821@http://www.faenheller.no/forum/ Mamma sendte meg til avlastning før jeg begynte på skolen. Det var der overgrepene skjedde. Avlasterne var gift og hadde ikke barn. Hun var helt ok, han var bare ok om dagen. Jeg delte rom med en annen jente. Om natten kom han inn og maste. Hun andre snudde seg inn mot veggen og klarte å late som hun sov skikkelig tungt. Derfor ble det meg. Husker stemmen hans og dialekten. Mas mas mas. Av og til rett før jeg sovner hører jeg den stemmen mot øret. Hører ikke hva den sier, når jeg konsenterer meg om den forsvinner den. Jeg gav etter. Slappet av i hendene og i kroppen sånn at han fikk ta av meg dyna. Husker at han var tung, men ikke mer. Jeg fatter ikke hvorfor jeg gav etter!! Hadde jeg sagt nei og ikke gitt opp ville han ha latt meg være! Hva skjedde med meg? http://www.faenheller.no/forum/topic/hva-skjedde-med-meg#post-2145 Thu, 13 May 2010 16:09:25 +0000 binders 2145@http://www.faenheller.no/forum/ Hei. Jeg lovte meg selv at jeg skulle fortelle det jeg husker, ikke bare snakke rundt det. Skriver for min egen del, forventer ikke svar. Det jeg husker er at han sto over senga mi. Jeg var redd. Klarte ikke bevege meg og sleit med å puste. Øynene mine var vidåpne og tørre. Jeg klarte ikke å lukke dem. Jeg husker jeg krølla meg sammen til en liten ball når han prøvde å ta av meg dyna. Jeg husker en smerte i ryggen. Jeg vet ikke hva det var, jeg husker ikke mer etter det. Jeg våkner av og til midt på natta av den samme smerten midt i ryggen. Føles ut som at noen har sparket meg skikkelig hardt. Jeg er helt våt av svette når jeg våkner, av og til ligger jeg inni dynetrekket og lakenet er sparket av. Jeg har andre minner også, men de føles ikke ut som mine. Det er de som har dukket opp når jeg er drita. Fæle ting. Jeg har ikke lyst til å si hva de er, jeg vet ikke om de er sanne. Jeg vet ikke hva som har skjedd. Jeg vet at jeg er preget av det, kjenner det hver dag. Vet ikke hvordan jeg skal komme videre. Frustrende å ikke huske noe!!!! Flash backs http://www.faenheller.no/forum/topic/flash-backs#post-2661 Fri, 04 Jun 2010 01:45:53 +0000 Mayalille 2661@http://www.faenheller.no/forum/ Har hatt en vond dag idag. Våknet imorges og var helt "fjern," måtte ut, bort, vekk. Hadde heldigvis en avtale på SMI, så dro ned dit ganske tidlig. Men det som var planlagt kunne ikke gjennomføres fordi jeg ikke hadde det noe bra. Jeg klarte å ta av masken, så hun (kontakten min) så hvordan jeg hadde det. Derfor satt vi bare og pratet istedet, prøvde å få meg ut av dissosiasjonen som ver helt intens. Og hun spurte hvorfor ting var så vanskelig. Jeg klarte ikke å si så mye, så hun spurte om der var kommet noen flash back, jeg måtte jo nikke ja til det, men jeg klarte ikke å si noe om hva de inneholdt. Men det tar bare opp så vanvittig mye plass i hjernen. Føler at jeg har et monster inni meg som hopper rundt og stikker nåler inn der det gjør mest vondt. Angsten er helt vanvittig. Jeg klarer ikke å få den bort. Det er vanskelig å skulle skrive noe om det her inne også. Også fordi jeg da må si at jeg ikke bare har en overgriper. Jeg vet jo at mange har det, men jeg har ikke klart å ta det innover meg skikkelig. Og det er så forvirrende å ha to, fordi den ene er kvinnelig, den andre er mannlig. Det spiller foreløpig ingen rolle hvem han er. Det er også mulig jeg blir nødt å fjerne dette etter at jeg har skrevet det, men jeg får se hvor lenge jeg klarer å ha det stående. Det har ikke vært så klart hva han har utsatt meg for heller, fodi det er så mye som er fortrengt. Noe hendte samtidig med de tidligste overgrepene, andre ting har hendt senere. Natt til igår kom der imidlertid et flash back som fikk meg til å innse at jo, ting har hendt, han har gjort ting han og. Det var ikke så mange bilder som kom opp. Mest ekle og vonde fornemmelser. Jeg lå i sengen, hadde nesten sovnet, men våknet av at jeg liksom følte noe i hånden. Jeg holdt rundt noe, jeg kjente at jeg måtte bevege hånden opp og ned. Kjente en hard hånd over min. Så kjente jeg fingre på lårene, de strøk både hardt og forsiktig opp og ned, helt opp dit.. Og så kommer der opp et bilde. Jeg ser for meg blikket, øynene, de sier, "dette har vi gjort før, du vet hva jeg vil." jeg vet at jeg ikke har noe valg, det hjelper ikke å nekte. Så gjør det vondt, fryktelig vondt. Og så glir det bort, jeg forsvinner igjen, den "trygge" dissosiasjonen overtar. Jeg skal legge det ut, jeg skal det, men vet ikke hvor lenge jeg klarer å ha det stående. Hater disse flash backene!!! Håper de snart tar slutt.. Kom så skal vi leke http://www.faenheller.no/forum/topic/kom-sa-skal-vi-leke#post-2060 Tue, 11 May 2010 01:58:34 +0000 Mayalille 2060@http://www.faenheller.no/forum/ Nå er det visst kveld igjen. Det har blitt mørkt ute. Alle har gått og lagt seg. Er visst bare meg som sitter oppe. Er så utrolig lei av å sitte slik, kveld etter kveld, uke etter uke. Jeg vet at jeg bør legge meg, kanskje får jeg sove i natt? Jeg vet bare at jeg er livredd.. For jeg vet at med en gang jeg slukker lyset og snur meg over på siden for å sove, da kommer det.. angsten.. bildene.. minnene.. følelsene.. Jeg er livredd for å høre skritt fra gangen, selv om jeg bor alene i leiligheten min, uten noen slik gang. Livredd for å høre dørhåndtaket bli presset ned og knirkingen fra døren. Jeg vet at det ikke vil skje, for leiligheten min er ganske liten, jeg har ikke et skikkelig soverom engang, bare en alkove, med en gardin foran. Men angsten er der fordet. Livredd for ordene "hysj, det er bare meg, kom så skal vi leke litt" Jeg er redd for å sovne, for å våkne med følelsen av å bli holdt fast, føle meg hjelpeløs, bli tatt på. Jeg kan våkne i angst fordi jeg kjenner min egen pust mot armen, jeg kan våkne av at jeg ikke får puste fordi der er noe i munnen min eller at jeg kjenner fingre ellere en munn på meg, der jeg absolutt ikke vil ha dem. Iblant er hendene mine det verste, de lukter, jeg prøver å vaske dem, men det går ikke bort. Og om natten må jeg gjemme dem under en pute for at de kanskje ikke blir funnet. Jeg husker jo hva jeg måtte gjøre med dem. Og selv om jeg vet at jeg aldri trenger å gjøre slikt igjen, så er det fortsatt nødvendig å gjemme dem. Den største angsten er allikevel at DET blidet skal dukke opp igjen. Jeg har snakket om det med hun fra SMI, flere ganger, men innimellom dukker det allikevel opp og gjør ting fryktelig vanskelig. Det verste med dette minnet er skyldfølelsen, jeg sa ikke nei, jeg kunne jo bare gjort det? Jeg kunne jo bare løpt min vei, nektet? Hun fra SMI sier at jeg ikke kunne det, men inni meg er jeg fortsatt i veldig tvil. Jeg står i ett rom, det er lyst ute tror jeg, ihvertfall lyst i rommet. Hun ligger på sengen, en bred seng. Jeg står ved døråpningen, døren bak meg er lukket, men sikkert ikke låst. I hånden holder jeg en liten lekehammer i plast. Den er opp ned, jeg holder ikke i håndtaket, skal ikke slå med den. Jeg vet hva det er hun vil jeg skal gjøre. Hun ligger der på sengen, avkledd, med opptrukne sprikende ben. Jeg kjenner lukten av henne i nesen fortsatt. Hun sier ingen ting, men jeg vet hva som er forventet, så jeg går nærmere og løfter armen med hammeren. Så hopper plutselig bildet. Hun har reist seg opp, er visst fornøyd med min innsats. Bildet hopper igjen. Jeg har ikke lenger klær på heller. Og nå er det visst min tur til å prøve. Jeg husker smerten, det gjør veldig vondt. Og jeg tror det stopper der, for den gangen. Jeg kan ikke ha vært mer enn 4 år den gangen. hun må ha vært 16. Jeg håper jeg får sove i natt.. et lite minne... http://www.faenheller.no/forum/topic/et-lite-minne#post-1760 Mon, 28 Dec 2009 23:25:39 +0000 freya 1760@http://www.faenheller.no/forum/ Idag, da jeg gikk hjemover hørte jeg plutselig knirkingen i kald snø og kjente lukten av kulde, og minnene kom strømmene på. Fra barndommen. Først kom de gode følelsene, akingen med søskna mine, farten, gleden, leken og det å være ute i snøen lenge, i mørket. Men så slo det ned i meg, en vag følelse, nesten så jeg ikke fikk tak på den. Jeg kjente plutselig smaken av gråt. Gråt som sitter fast. Gråt som er godt skjult. Gråten og savnet. Savnet av godhet. Kjærlighet. Omsorg. Ømhet. Forståelse. Drømmen om et annet liv. Andre foreldre. Jeg husker jeg kunne ligge i snøen og se opp på stjernene og tenke at ute i verden en plass var det kanskje noen som egentlig var foreldrene mine, noen som var glad i meg. Kanskje jeg egentlig var adoptert. Ensomheten ble større etterpå, da jeg kom tilbake til virkeligheten. En gang en liten pike, nå et stort sår http://www.faenheller.no/forum/topic/en-gang-en-liten-pike-na-et-stort-sar#post-1638 Sat, 10 Oct 2009 14:14:03 +0000 Lillejenta 1638@http://www.faenheller.no/forum/ Kjære Maja. Jeg er imponert over at du har klart å sette ord på din historie. Det var veldig sterkt å lese. Du er en overlever, og jeg håper du fortsetter å ta nye skritt i riktig retning. Lykke til videre Maja. Min opplevelse av voksne mennesker og hva det har gjort... http://www.faenheller.no/forum/topic/min-opplevelse-av-voksne-mennesker-og-hva-det-har-gjort#post-1936 Tue, 06 Apr 2010 07:32:06 +0000 Thez 1936@http://www.faenheller.no/forum/ Hei. <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_smile.gif" title=":)" class="bb_smilies" /> Er ny her og dette virker som ett veldig bra sted hvor man kan møte andre som har sine "hemmeligheter". Skal prøve å få satt noen ord på hva jeg har opplevd.. Var 7 år da jeg begynte på skolen, utrolig stolt. Var jo såå stor. De hadde ett samarbeid med en instutisjon ett sted i Oslo. Ett halvt år begynte jeg på dette stedet slik at mora mi skulle få en helg fri i mnd og noen ganger i ukedagene. Da jeg ble levert der fortalte den ene mannen der at moren min ikke fikk ringe, for da ble ungene så stressa. Ikke så rart med tanke på hva som skjedde. Jeg husker ikke når det begynte, men ihvertfall så husker jeg han mannen og den stygge ti**en hans. Og hu dama som holdt hånda si over halsen min så jeg ikke skulle rope... Pluss at det var ett annet svin der og som jeg måtte s**e. <img src="http://www.faenheller.no/forum/bb-plugins/bb-smilies/default/icon_sad.gif" title=":(" class="bb_smilies" /> Husker ikke hva jeg følte, men merker at jeg får vondt de stedene og blir kvalm når jeg skriver om det nå. Og jeg blir så lei meg når folk rundt meg sier jeg bare skal legge det unna,for det er først nå jeg har klart å få frem ting til overflaten... Noen ganger sliter det skikkelig på og jeg har angst og det dundrer stemmer i hodet mitt som sier det er min feil siden jeg aldri fikk sagt noe.. Takk for at dere leste alt dette. Familie trenger ikke være noe positivt.. http://www.faenheller.no/forum/topic/familie-trenger-ikke-v%c3%a6re-noe-positivt#post-1967 Thu, 29 Apr 2010 00:22:01 +0000 baremeg 1967@http://www.faenheller.no/forum/ Heisann. Jeg merker at akkurat nå sliter jeg med å finne de rette ordene.. Har så lenge gått rundt og tenkt ut hvordan jeg skal si det, men nå stopper alle ord opp.. Men her er et forsøk: Jeg er en 21år gammel jente som ble misbrukt for rundt 14-15år siden. Oj det hørtes lenge ut.. Men det føles som det var i går. Jeg hadde fortrengt det til jeg satt i 10.kl i et svært auditorium med hele trinnet mitt og hørte om incesthistorier fra gjesteforelesere. Det skal sies at det var en heller fryktelig ting å sitte midt på rekken på 2.rad og se rett på mannen som føltes å fortalle historien min til hele trinnet.. Jeg fortalte det aldri til noen, før noen år etter. Nå er det da fem år siden jeg har husket hva som skjedde, og har lenge tenkt at jeg har visst hva som skjedde. Men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg var i konfirmasjonen til søskenbarnet mitt og spillte data nede i kjelleren. Jeg husker ikke hvordan det begynnte, eller hvordan det sluttet, men jeg kjenner følelsen av hendene hans nedi trusa mi. Jeg kjenner den tunge pusten i nakken. Jeg husker spørsmålet om jeg kunne reise meg litt, men jeg trodde jeg sa nei.. Jeg husker den fryktelig gode følelsen.. Jeg husker jeg tenkte at det var litt merkelig at søsteren min så på tv like ved.. Jeg kjenner smerten i underlivet nå når jeg tenker på det, og lurer derfor på om det ikke skjedde mer enn jeg husker. Jeg har hatt sex i senere år, men angrer på hver eneste gang! Alt går fint helt til den delen der selve samleie begynner. Jeg takler ikke følelsen av å ha noen inni meg, og det er derfor jeg tror noe mer har skjedd.. Det neste jeg kan huske av "slike ting" var en natt da jeg og søsteren min sov i en dobbeltseng hos tanten min. Jeg våknet av at hun strøk hendene mine over kroppen sin, ... så klarer jeg ikke skrive resten.. Jeg blir fysisk dårlig av å tenke på det.. "Alt" jeg vil er bare å få svar. Hvorfor? Hva hadde jeg som 7-8åring gjort for at de skulle tiltrekkes og ønske å ødelegge så mye for meg? Jeg har tenkt mye på dette nå i fem år. Og har ca 1/3 av tiden tenkt at dette går bra, jeg kommer meg fint gjennom dette! Men jeg merker jeg "lever" ikke skikkelig.. Selv om jeg har en fin periode, er det ALLTID noe som minner meg om dette igjen og drar meg ned i søla.. Jeg er ikke en av dem som har seks år med misbruk av far bak meg. Jeg har en mor og far og en søster som jeg vet ville støttet meg viss jeg fortalte det. Jeg har gode venner som vil støtte meg om jeg sier noe. Men hvordan skal jeg det? Hvorfor dra fler ned i søla? Hvordan skal jeg splitte mer og ødelegge mer for familien når den allerede har nok å stri med? Jeg ville ikke klart å ha det på samvittigheten også.. Så her sitter jeg i dystre Oslo. Spiller glad, studerer hardt for å slippe å tenke og drikker litt ekstra vin de kveldene det svir ekstra i øyekrokene. Men det funker for nå. Etter studiet har jeg tid og skal ta det skikkelig opp og gå og snakke med noen. En dag. Du skal få sukkertøy og du skal få 'lade http://www.faenheller.no/forum/topic/du-skal-fa-sukkert%c3%b8y-og-du-skal-fa-lade#post-1947 Sun, 11 Apr 2010 22:47:23 +0000 studjur 1947@http://www.faenheller.no/forum/ Dette er eit langt innlegg, og eg har først og fremst posta det fordi eg hadde behov for å skrive litt i kveld. Eg forstår godt om ein ikkje orkar lese alt saman. Det var ein kamerat av farfar som misbrukte meg. Eg hugsar ikkje kor gammal eg var då det heile starta. Eg hugsar ikkje kor lenge det holdt på. Eg hugsar ikkje fordi eg har jobba svært hardt for å gløyme. Men eg hugsar ein del episodar og hendingar. Og ser eg på bilete, så hugsar eg redsla som prega meg i den perioden. Eg hugsar at eg i løpet av tida flytta rom og fekk køyeseng heime. Eg hugsar at søskenbarnet mitt vart født medan det heldt på, og også at bror min hadde med seg kjærasten på besøk til farmor og farfar medan det framleis heldt på. Eg veit at det slutta før dei to gjorde det slutt. Men eg hugsar ikkje når det var. Eg har sett eit bilete som eg veit at vart teke heilt i starten av det, eg trur eg er omkring sju eller åtte der. Men eg kan og vere seks elle ni. Eg veit ikkje. På bilete står eg og held opp ein fisk som eg har fått. Me er på hytta. Saman med meg er barnebarnet til kameraten til farfar. Og den som tek biletet er farmor. Og eg hugsa at eg gliste stolt fordi farmor skrytte av den flotte fisken eg har fått. Men inni meg var eg livredd han som sto bak der og smilte lurt. Det var ikkje fisken som var grunnen til at han smilte til meg, og eg kan enda kjenne den byrjande kjensla av skam. Den kjensla var ekstremt sterk seinare, på dette tidspunktet var det redsla som hadde overtaket, og eg har skjønt at dette bildet er nok teken heilt i starten. Eg klarar ikkje sette opplevingane mine i noko kronologisk rekkefølge. Ein del av dei klarar eg ikkje skrive om, dei er for vonde, for fulle av skam, for ekle, for triste. Eg trur at det var omtrent på same tida som dette bildet eg skriv om over vart teke at eg var på besøk hos kameraten til farfar og barnebarnet. Kanskje noko seinare, kanskje noko før. Men omtrent på same tid i alle fall. Kameraten til farfar skulle vere barnevakt, eg veit ikkje heilt kvifor. Kanskje var det slik at farmor og farfar skulle i ei gravferd, kanskje ville eg berre besøke barnebarnet. Eg hugsar ikkje mykje av denne dagen, men eit av dei sterkaste minna eg har, som eg opplever igjen og igjen i draume, er frå denne dagen. Eg, barnebarnet og kameraten til farfar er på ei åpning i skogen. Det er ei ganske stor åpning, graset er ganske høgt og det er tydeleg at me er eit stykke unna hus og folk. Han har lova at han skal vise oss noko hemmeleg. Me har med oss eit pledd, og me brukar tid på å lage eit telt av pleddet og greiner me finn i skogen rundt. Barnebarnet hans er ivrig og vil teste ut teltet, men han seier at me skal gå inn der etter tur, for det er ikkje plass til alle saman på ein gong. Han skal først gå inn der, og så kan me kome inn ein og ein. Den andre skal sitte utanfor og vere vakt dersom nokon skulle ville kome og rive den nye borga vår. Me er ivrige med på leiken. Først skal eg få kome inn i teltet, sidan eg er på besøk. Utanfor er det sterk sol, og eg hugsar at lyset inne i teltet er litt oransjeraudt fordi teppet er raudt med tynt, stort rutemønster i. Det er varmt denne dagen, så me har berre shorts og T-skjorte på. Han ligg på ryggen der inne, han har ikkje T-skjorte på. Han er tjukk, og har masse hår på brystet og magen. Han ligg med eine handa under hove og spør om eg synest det er fint der inne. Klart eg gjer, det er jo ei heilt eiga borg jo! Eg seier at eg likar det oransjeraude lyset, og han seier at det likar han også. Han spør om eg har lyst til å prøve å ligge litt oppå han, sånn at eg ligg med ryggen min mot brystet og magen hans. Eg har ei kjensle av at eg synest dette er litt rart, men har ikkje lyst til å seie nei, vil ikkje at han skal verte lei seg, så eg legg meg oppå han. Han tek til å stryke meg forsiktig over håret, seier at eg og han har ein hemmelegheit fordi eg er kjærasten hans. Og det skal ingen vite om, men slik er det. Okei, eg er vel kanskje det då. Eg har hørt at kjæraster kysser, og han har jo kyssa meg før. Eg likar det ikkje, men han har nok rett. Han seier at kjæraster av og til må vere litt aleine og kose seg, og det er det vi gjer no. Kosar oss. Han stryk meg nedover armane, og eg får frysningar. Frysningar fordi det kilar og fordi eg er litt anspent. Litt på vakt. Eg hugsar at eg tenker at dersom han gjer noko som er vondt, så kan eg berre seie nei. Men eg gjer det ikkje. Han stikk hendene inn i armane på T-skjorta mi og kilar meg på brystet. Eg kan ikkje hugse at nokon har gjort det før, og eg hugsar at eg helst vil at han skal slutte. Som om han skjønar at eg tenker nett dette tek han hendene ut att. Han spør barnebarnet som sit der ute om det går bra, og barnebarnet seier at det er ingen å sjå så langt. ”Det er snart din tur å kome inn her no,” seier han til han. Eg lurer på om dei to også er kjæraster. Eg veit ikkje heilt om eg eigentleg vil være kjærasten hans, eg tenker at barnebarnet kan ha han for seg sjølv. Hendene hans bevegar seg til underlivet mitt. Dei ligg der berre heilt stille utanpå shortsen. Så tek han den eine handa og kilar meg under shortsen på innsida av låra. No har eg fått nok, og prøvar å vri meg litt unda. Han tek hintet, og skubbar meg liksom ned av seg. Så seier han at det er berre ein ting til han vil før barnebarnet skal få kome inn og sjekke ut det flotte koseteltet. Han bøyer seg fram mot meg og pressar dei store, tjukke leppene sine mot mine. Dei er våte og ekle, og eg vil ikkje kjenne meir på dei. Eg kryp ut av teltet og seier at det er barnebarnet sin tur. Han kryp inn i teltet og bestefar hans ber meg halde vakt. Eg sit utanfor og tenker at dette må eg ikkje fortelle til nokon. Dette vil eg ikkje vedkjenne meg at eg har vore med på. Og dersom det er slik det skal vere å vere kjæraste med nokon, så vil eg aldri vere det heller. Mest av alt vil eg heim, eg vil at farmor og farfar skal hente meg. Eg skammar meg uendeleg. Kva som skjer inni teltet veit eg ikkje. Men eg hugsar at det er heilt musestille. Eg verkar ha ein enorm tillit til denne mannen også etter denne hendinga. Det verkar som om alle rundt meg forgudar han, og som om alle rundt han trur at eg er umåteleg glad i han. Dei seier alltid "Veit du kven som kjem i dag?" med eit strålande smil og mykje forventning i stemma når han skal kome på besøk, og det er ikkje reint sjeldan i tida etter denne hendinga. Å beskrive alle situasjonar vil ta for lang tid, og vere tidtrøytte, men eg kjenner behov for å fortelle om den gongen eg forsto at eg ikkje kunne komme meg unda han. At eg så lenge eg ville ha kontakt med mine besteforeldre måtte rekne med at han var der. Eg er på tur til Sverige med farmor og farfar. Onkel er også med, saman med sambuar og dottera hennar. Kameraten til farfar og kona er med med bubilen sin. Dette skal bli sommarferien frå helvete. Sommarferien med flest minne. Eg skjønar ikkje korleis det vart slik, korleis det fekk gå så langt. Episodane før burde ha vore nok til at eg greidde å ha andre der saman med oss heile tida, men det greidde eg ikkje. Ein dag spurde han meg om eg ville kome ein tur bort i bilen til han og kona og ete vaflar. Sidan kona skulle vere der kunne eg ikkje sjå på det som farleg. Stakkars kona, ho ana nok ingenting om dette, han ville aldri prøve seg på noko medan ho var der, tenkte eg. Då eg kom bort i bubilen var ikkje kona der. ”Ho skulle berre bort og kjøpe meir smør til steiking av vaflene,” sa han. ”Du kan berre vente her inne, vi har brunost og greier til vaflane. Vi skal kose oss.” I bubilen hadde dei to sofaer. Den eine var ikkje synleg sjølv med open dør. Døra var alltid open. ”Kom hit litt, det er noko eg vil sjå på. Legg deg ned der, eg skal berre sjå på noko.” Eg hadde ikkje krefter til å stritte imot. Då eg skjøna at eg hadde gått i fella igjen mista eg all motstandskraft. Lydig la eg meg ned på sofaen som var skjult frå alt innsyn. Han drog ned shortsen og trusa mi. ”Skal berre sjå litt på tisserumpen din,” sa han. Eg hata det uttrykket, det kjendes så utruleg nedverdigande. Eg låg der heilt frosen. Såg at han putta fingrane i munnen før eg kjende den ru huda inni meg. Det gjorde vondt, men eg sa ikkje noko. Låg berre heilt stille. Prøvde å tenke på noko anna. Håpa at kona skulle kome tilbake og be han om å slutte samtidig som eg var livredd for at ho skulle kome attende og finne den skitne jenta liggande der med alle dei private områda på kroppen heilt blotta. Eg ville gråte, eg ville skrike høgt, eg ville reise heim til mamma og pappa, eg ville at farmor og farfar skulle kome og få slutt på det heile. Kvifor kom det ingen? Kor lenge han heldt på veit eg ikkje. Det kan ikkje ha vore altfor lenge, men lenge nok til at eg ikkje orka vere der meir når han ba meg kle på meg igjen. Eg møtte kona rett utanfor bubilen, ho lurte på om eg ikkje ville ha vaflar. Eg sa eg hadde spist for mykje godteri. Han hadde gitt meg 50 svenske kroner på vegen ut døra. Eg ville ikkje ha dei, hugsar ikkje kva eg gjorde med dei. Trur eg kjøpte is til dottera til tante. Veit ikkje kva eg gjorde med resten. Den sommaren misbrukte han meg fleire gongar, dei fleste gongane på same måten, med penetrering med fingrane. Det gjorde like vondt kvar gong. Og han vart modigare i forhald til kvar han gjorde det. Om han vart modig eller berre grådig, det veit eg ikkje. Eg har mange gongar lurt på kva det var som gjorde at han fekk dette psykiske overtaket på meg. Eg var eigentleg ein sterk unge, eg sa ifrå når det var noko eg ikkje likte, men ikkje til han. Ikkje om han. Han fekk meg til å miste all motstandskraft, eg resignerte heilt. Og eg vart ein ball av skuld, skam, fortviling, sinne og angst. Eg gret om nokon sa meg imot eller gjorde noko anna enn planlagt, eg var kvalm kvar kveld og livredd for sjølv den minste ting dersom det var ukjent. Eg lærte meg imidlertid fort å skjule korleis eg hadde det, og har klart meg greit heilt til det smalt no i ein alder av 26 år. Han brukte alltid å synge "Du skal få sukkertøy og du skal få 'lade..." Den setninga kvernar igjen og igjen i hove mitt. Det verkar som eg aldri vert kvitt han. Så er dette kansje min historie alikevel http://www.faenheller.no/forum/topic/sa-er-dette-kansje-min-historie-alikevel#post-1850 Thu, 25 Feb 2010 13:42:21 +0000 faen_heller 1850@http://www.faenheller.no/forum/ Har prøvd utallige ganger nå og skrive "min historie" men det er ikke min historie, for den skulle jo vært om en glad gutt med en trygg og god oppvekst med en mor og en far som var der, middag på bordet kl 5, rene klær, smil, latter og spørsmål om hvordan dagen har vært. Ikke om en far som var konstant full ikke om en mor som reiste 150 mil og etterlot meg her nede ikke om en voksen mann som får lov å voldta deg når du ligger på sykehuset med ett brukket bein, ikke om en annen mann som voldtar deg i lastebilen når det eneste du prøvde var å haike hjem for far var for full til å hente deg, ikke om en gutt som aldri har rene klær og lukter vondt for på midten av 90tallet er det vel ingen selvfølge att huset du bor i har innlagt vann... I verdens beste land skulle man jo tro att noen reagerer att noen gjør noe når man ser att noen er vannskjøttet for visste det gjorde de, lærerene, barnevernet og andre foreldre. som klasseforstandern min sa når vi hadde 10 års reunion "det er så godt og se deg og att du ser så bra ut jeg har tenkt mye på deg" Men jeg antar det er enklere å tie å snu ryggen til. Så er dette kansje min historie alikevel en ødelagt barndom og ett voksentliv preget av depresjon og selvmordsforsøk i hopetall. Litt rart egentlig att det vanskligeste får man bare en sjanse ingen mulighet til å starte på nytt. en liten bit av min historie http://www.faenheller.no/forum/topic/en-liten-bit-av-min-historie#post-1833 Fri, 19 Feb 2010 14:03:58 +0000 freya 1833@http://www.faenheller.no/forum/ Jeg har begynt å skrive på min historie mange ganger, men har ombestemt meg hver gang. Delvis fordi historien min er så kompleks, fordi hele livet mitt har blitt preget. Og også fordi jeg har ikke selv fått helt orden i følelser og minner og tanker. Jeg har først nå begynt å få hjelp, og det har krevd mye av meg å åpne meg, og enda føler jeg at jeg bare har skrapa i lakken. Jeg har en stor jobb foran meg, en lang vei å gå. Jeg er i midten av tjueårene, og har først nå forstått at jeg ble misbrukt seksuelt av min far allerede før jeg var fyllt et år. Hvor lenge det varte er jeg usikker på, men jeg tror det kan ha vart til jeg var 2-3 år. Hele barndommen min var overlevelse. Jeg har aldri slappet av i hele mitt liv. Alltid på vakt. Alltid på utkikk etter nødutganger. Alltid redd. Men for hva, det visste jeg ikke. Mareritt. Spiseforstyrrelser. Selvskading (den typen som ikke setter spor, ingen måtte få vite). Selvmordstanker. Alltid annerledes, på sidelinjen, observerende. Aldri en del av fellesskapet. Men for meg var det normalt, det hadde alltid vært sånn. Jeg trodde det var meg det var noe galt med. Jeg hatet kroppen min, og jeg hatet meg selv. Da jeg kom i puberteten endret noe seg, jeg var rasende. Og jeg gjorde det jeg kunne for å være en del av fellesskapet. Jeg begynte å ignorere mine egne grenser, fram til da hadde jeg alltid sørget for avstand, ikke kom meg for nær, men jeg forstod at jeg måtte ofre noe. Jeg lærte meg selvironi, jeg som aldri hadde hatt noen form for humor. Det ble mitt forsvar, for da var jeg i forkant av andre, da hadde jeg kontrollen. Etterhvert møtte jeg en fyr som gav meg masse oppmerksomhet. Vi flyttet sammen, og han isolerte meg fra familien og vennene mine. Forholdet til han varte i mange år, og det ble fort preget av manipulering, vold, seksuelt misbruk, skam, skyld, press og ydmykelser. Jeg kuttet av følelsene fullstendig. Det handlet om å overleve, igjen. Alt var en kamp, og jeg tapte alltid. Og jeg satt alltid igjen med følelsen av at det var min skyld. Nå er det over et år siden jeg dro fra han. Og jeg sliter. Så mye at jeg balanserer på en tynn line mellom liv og død. Jeg er mer redd for å leve enn å dø. Fordi livet mitt ikke er levbart, ikke på en lang stund, og ikke har jeg noen garantier for at det noengang vil bli det. Nå sitter jeg her.... og gjør hva da? http://www.faenheller.no/forum/topic/na-sitter-jeg-her-og-gj%c3%b8r-hva-da#post-1827 Sun, 14 Feb 2010 18:23:44 +0000 amy 1827@http://www.faenheller.no/forum/ Jeg har vert mange ganger inne på denne siden og sett. Har begynt å skrive min historie, men ikke tort. Jeg har lyst å fortelle, men noe stopper meg. Tror det er tanken på at noen jeg kjenner skal lese det og kjenne meg igjen. Alt dette er så nytt, så ferskt fortsatt. Jeg er forvirra, vet ikke om det bare er jeg som reagerer feil, eller om det var overgrep. Vet ikke om jeg kanskje har en del av skylden, for jeg sa jo aldri nei. Jeg sa aldri stopp. Jeg har lett etter leselig informasjon som kanskje kan forklare, men tvilen er der hele tiden. Jeg skulle uttrykt meg bedre. Jeg skulle gitt uttrykk for at jeg syntes alt blei jævlig. Hvorfor sa jeg aldri noe? Ok, jeg skal prøve å få ut historien min, kanskje ikke i detalj, for jeg er som sagt redd for å bli kjent igjen, men i grove trekk. Kanskje dette vil gjør noe godt for meg. Jeg er ung, men har alltid følt meg 40 år eldre enn mine jevnaldrende. Jeg er ikke myndig. For noen år siden kom jeg i et bekjentskap til en man. En mye eldre man. Faktorer gjorde at vi tilbrakte en god del tid sammen. Som oftest alene. I begynnelsen var det bare en kos nå og da han spurte etter, men det utviklet seg. Jeg kan vel si nå med en gang at jeg ikke har blitt voldtatt. Utviklingen var mer berøring. Berøringen utviklet seg også mer og mer. Vet at jeg så ofte som mulig prøvde å finne på unnskyldninger til å bryte opp berørings klemmene. Andre ganger lot jeg hendene mine møtes på ryggen hans og prøvde på klype meg så hardt jeg klarte uten å gi lyd. Kjente også at han kom innpå meg psykisk. Merkelig nok viste jeg heletiden at alt dette var helt galt. At det ikke skulle vær sånn. Jeg kunne til og med se mønster ved ting han sa, at han fortalte meg hemmeligheter, at han ga meg oppmerksomhet og viste interesse for meg, alt dette så jeg på, ofte med sarkasme i tankene, som om jeg sa til meg selv: skal jeg liksom gå på dette? Men noe sa meg at om jeg sa noe ville mye av det jeg har bygd opp rundt meg, falle sammen. Kanskje jeg bare misforsto, og dette ikke var så galt som stemmen inni meg sa. Det var jo ikke som om det skjedde noe veldig alvorlig, det var bare berøring. Masse berøring. Kanskje var jeg et enkelt offer fordi andre faktorer i livet har gjort at jeg ofte føler meg glemt. Etter hvert gikk det fra berøring til kyss. Røring av andre deler av meg. under klær. Det gjorde det ille, selv om han aldri var i den ene fæle plassen, men over alt ellers. jeg torte ikke å si så mye. prøvde bare vri meg unna når jeg mente det gikk for langt. virket som det iriterte han av og til. Jeg tenkte ofte på å si det. Ikke viste jeg til hvem. Var redd andre ville se på meg som deltager, elskerinne kanskje. Orket ikke at noen rømte unna meg. Mot slutten av alt prøvde jeg selvskading. Jeg ville se om det hjalp meg ut av frustrasjonen. Ville aldri skjære meg noe synelig sted, jeg ville ikke at folk skulle se meg som enda en av disse ungdommene som vil ha oppmerksomhet. Til slutt sa jeg det. Jeg sa det til en kontakt som ikke kan rømme unna. Kontakten tvang meg ut av situasjonen. Kontakten fikk meg til å bryte ut. Men så forsvant kontakten min. vi snakker fortsatt, men den spør aldri, oppfører seg som om alt er som vanlig. Jeg sitter her klin forvirra. Alt er bare rart. Tenker mye. Må gå forbi hjemmet hans ofte, hver dag faktisk, og er like redd for å bli sett. skrur på mp3 musikk for fult når jeg går forbi alene. Vil vekk. Vil snakke om det. Er det bare meningen jeg skal glemme to år med alt dette? føler meg ganske frustrert, noen ganger sint. Vet det er mye usagt her, men tror ikke jeg klarer å si det bedre en dette..