Jeg husker ikke når de begynte. Kanskje da jeg var to eller tre, jeg vet ikke. Han gjorde forferdelige ting, og holdt meg rundt halsen slik at jeg ikke fikk puste. Jeg var redd hvor enn jeg gikk, for jeg kunne møte ham overalt. Da vi var på besøk hos ham, hjemme hos oss, på vei hjem fra skolen og når jeg var ute å lekte. Jeg kunne ikke si noe til mine foreldre, for min mor var psykisk syk og jeg ville ikke ødelegge livene deres helt. De hadde nok. Da jeg var ute og gikk alene eller var alene hjemme var jeg redd for at han skulle komme og voldta og drepe meg, for det vet jeg han hadde vært i stand til.
Overgrepene varte til jeg var 11 år, da han døde. Da hadde han misbrukt og voldtatt meg i 7-8 år, og det var snakk om mange hundre overgrep. Selvfølgelig var jeg lettet og glad da han døde, men på en måte skulle jeg ønske at han hadde fått sin straff. Selv om han var død, levde minnene like sterkt i meg. Jeg taklet problemene ved å prøve å vare ”perfekt”. Jeg ble den lille jenten som var så snill, flink, pliktoppfyllende og ressurssterk. Utenpå så jeg glad ut, men inni meg var jeg ulykkelig og ønsket egentlig bare å dø. Slik varte det til jeg ikke klarte mer.
Da jeg var 14 år utviklet jeg alvorlige spiseforstyrrelse. Både på grunn av overgrepene og mange andre vonde ting… Jeg klarte å skjule problemene mine i over ett år, men da var jeg blitt så avmagret at det ikke gikk lenger. Etter ett og et halvt år med spiseforstyrrelse ble jeg innlagt på sykehus, da veide jeg som er 176 høy, 39 kilo. Foreldrene mine var veldig redde for meg og ransaket derfor hele rommet mitt mens jeg var innlagt. Da fant de brev som jeg hadde skrevet, og de fikk slik vite om overgrepene. De ble nok veldig triste og overrasket over det. Selvfølgelig ble jeg skuffet, men i ettertid har jeg tenkt det var bra de fikk vite om det. Hvis ikke hadde jeg nok ikke levd i dag.
Nå er jeg 16 år og har vært hjemme fra sykehuset i ett år, jeg sliter fortsatt med spiseforstyrrelsene og vonde minner. Jeg tror nok jeg kommer til å være sterkt preget resten av livet, og jeg tror ikke jeg noen gang vil være i stand til å ha en kjæreste eller få barn. Nå holder jeg på med utdannelsen min. Jeg ønsker å bli sykepleier, for å hjelpe mennesker som har det vanskelig og vise dem omsorg og kjærlighet. Jeg har akkurat fått meg en liten hund, som jeg elsker over alt. Livet går på en merkelig måte videre, tross alt… Mitt ønske er at livet framover kan bli litt bedre enn det har vært til nå.
stinA