Min familie hadde en hemmelighet, som ikke måtte røpes, jeg og storesøsteren min ble utsatt for beføling fra faren vår, men vet ikke om han gjorde noe med lillesøstra mi, eller om ho ”slapp unna”, mamma hadde nok med lillesøstra mi så fikk mindre tid til oss større søskenene, hver gang ho fant ut hva faren vår gjorde kjefta ho på han og ba han slutte, men gjorde ikke noe mer enn det desverre. Jeg vet ikke når det begynte, men jeg husker ene gangen klart som glass, jeg var mye syk som liten og pleide å ligge på en sofa i stua. Mamma var på kjøkkenet den gangen så jeg var alene da pappa kom inn, han satte seg ned og ba om å få se på underlivet mitt. Så begynte han å ta ,han skulle fjerne et hår sa han. Etterpå gikk jeg inn på kjøkkenet og sa hva pappa hadde gjort, og der slutterminnet. Senere fikk jeg vite at ho hadde kjefta på han, igjen, og han hadde sagt han ikke skulle gjøre det flere ganger, igjen. Jeg vet ikke om det skjedde flere ganger, den gangen var jeg kanskje 4-5, jeg husker ikke lengre. Men husker at jeg var på underlivsundersøkelse da jeg var 7, og husker at det gjorde vondt å tisse etterpå. Rart hva som henger igjen egentlig.
For å gjøre historien kort, jeg havna på barnehjem da jeg var 7, bodde der til jeg var 10 og havna i fosterhjem. Bodde der i 11 år, flytta ut og siden har jeg klart meg på egenhånd, takket være rett folk til rett tid. Har gått gjennom 6 år med psykriati, og det har gjort at jeg har klart å fungere i samfunnet, men har vært noenlunde følelsesløs hele livet, en outsider. Ble til slutt til at jeg trivdes som det, trakk meg unna andre, holdt meg i skyggen mens de hoppa rundt i sola. Senere fikk jeg erfare hva skikkelig vennskap er, og det vil jeg være evig takknemlig for. Jeg har aldri hatt en kjæreste, er jomfru og fikk mitt første kyss for noen uker siden. Har slitt med alkoholproblemer, selvmordstanker og andre ting, men det er et tilbakelagt kapittel. Jeg har bestemt meg for at det ikke skal få knekke meg!
Jeg kan ha mine stunder der jeg lukker meg totalt, trekker meg unna og gamle minner dukker opp, men jeg har altid et nummer å ringe om det skulle bli for jævlig, for vondt. Jeg kjenner at det river i kroppen nå mens jeg skriver dette, men det er en ”god” smerte, jeg er ikke redd lengre, jeg har ikke angst lengre, jeg tørr å slenge ut min historie et sted der alle kan lese den, jeg tørr å heve stemmen og vise at her er jeg og dette har jeg gjennomgått. Jeg kommer aldri til å glemme det, det vet jeg. Jeg kommer heller aldri til å kunne stole på min far, men samtidig hater jeg han ikke. Han var/er syk, han satt inne 2 år. Jeg vet ikke om det var nok straff eller ei, men han er vel en av de få som sa seg skyldig nesten med det samme. Han har ikke rørt en unge siden han kom ut, men jeg kommer altid til å vokte over han for det, helt til han er bein og aske, da først kan jeg slappe av, for da vet jeg med sikkerhet at han aldri kommer til å røre en unge igjen...
Snowwolf