Jeg er en jente på snart 25. Jeg har båret på en hemmelighet veldig lenge. Det startet da jeg var 9 og varte til jeg fikk min første kjæreste. At han som forgrep seg på meg var en av dem som sto meg nærmest er vel ikke noe nytt under solen. Jeg stolte på han, så opp til han, ville bli som han når jeg ble stor. Men en natt kom han inn på rommet mitt, ikke bare for den vanlige natta klemmen.
I mange, mange år har jeg vært redd for skyggen i døråpningen, den skyggen som sluker meg. Jeg var en stille og sjenert jente, holdt meg mye for meg selv. Ingen merket noe. Jeg vet jeg forandret adferd, men ingen så meg likevel. Jeg fikk meg en kjæreste da jeg var i 14 års alderen, han var 10 år eldre enn meg. Skyggen i døren rørte meg ikke mere da.
Kjæresten min var en voksen mann, med alle de behov en mann har. Jeg betrodde meg til han, og var livredd for at han skulle synes jeg var ekkel, tenke mindre om meg. At han skulle forlate meg, og la skyggen komme tilbake. Jeg var villig til alt, bare han var der og holdt skyggen unna meg. Min forståelsesfulle kjæreste, han skaffet meg piller! Sovepiller, så jeg kunne slappe av og ikke merke at han hadde sex med meg. Så slapp jeg bli så redd og han kunne fortsatt elske meg, sa han.
Jeg fant en herlig utvei, ikke bare ble skyggen borte, men alle minnene forsvant. Bare jeg fikk nok piller! Jeg begynte snart å eksperimentere med alle rusmidler jeg kom over. Alt var en flukt og jeg hadde plutslig tilhørighet i en gjeng som var like rusa som meg.
Men kjæresten min var fryktelig sjalu, han likte ikke at jeg ruset meg med andre gutter. Han var jo vant til å bruke meg når jeg var dopa, han trodde vel alle gutter gjorde som han. Så det ble slutt!
Å vet du hva, han gikk til pappa å fortalte alt sammen! Han hadde lovet å holde dette hemmlig, men nå brøt han tilliten jeg hadde til han! Pappa og mamma ble helt fra seg da jeg fortalte hva som hadde skjedd for så mange år siden. Mamma kunne huske å ha funnet meg gjennomsvett og ropende i søvne flere ganger, at jeg ble mer aggressiv ovenfor visse slektninger og at jeg unngikk dem. Men jeg ville ikke splitte familien min, ville ikke at de skulle ta sider, at det skulle bli påstand mot påstand. Jeg ville alt skulle være som før, at vi kunne være en normal familie. Det er så mye med familien min, med tiden ble dette bare en liten detalj som gikk i glemmeboken for alle sammen, untatt meg.
I tenårene visste jeg godt hva gutter ville ha, ellers elsket de meg jo ikke mer. En stund snakket jeg mye om det, til alle og alt som ville høre på, alltid når jeg var rusa. Jeg tror jeg frika ut endel av mine ”kompiser”. Men samtidig begynte det å gå rykter om at jeg hadde likt det, at jeg var en barnehore. Jeg fikk ekle kommentarer og veldig nærgående spørsmål så jeg forandret meg igjen og ble på nytt veldig innesluttet. Jeg ble sint og mistenksom. Jeg sov med kniv under hodeputen. Jeg har aldri tenkt på å bruke den, men jeg kunne sove rolig om natten. Jeg visste at om det kom noen så skulle jeg gripe tak i kniven min.
Desverre fortsatte rusmisbruket mitt, og siden jeg bodde i bokollektiv hendte det vet to anledninger at jeg våkna opp av rusen uten å ha vært i stand til å bruke kniven min, uten å få vite hvem det var. Men jeg er her enda! Rusfri!
Jeg har hatt kjærester og flørter, men jeg er ikke den som hiver meg på første og beste jeg ser. Jeg vet de har baktanker alle sammen, som regel er jeg kald og avvisende. Kun sammen med to jeg har stolt på har jeg virkelig kunnet føle hva det å elske virkelig er. Min nåværende kjæreste vil jeg skal gå til psykolog, men jeg vil bare videre. Jeg skriver dette nå for å få det ut, også skal jeg ikke se tilbake mer. Bortsett fra mareritt i ny og ne er skyggen borte.
Jeg gikk fra å ha springkniv under senga, til å ha smørkniv, så gaffel, så skje. Til slutt teskje, bare for å kunne kjenne under hodeputen å vite at det var noe å holde rundt under der.