Regnet pisker ned mot ansiktet mitt, men det er litt godt å kunne gå ute i regnet, for da er det ingen, absolutt ingen som ser tårene mine. Tårene mine som kommer med jevne mellomrom. Av og til kan jeg ikke stoppe dem, da kommer de bare. Tårene mine som faller når jeg tenker på det grusomme han gjorde mot meg. Det grusomme jeg som lita jenta måtte oppleve... Nå kan jeg gå ute i regnet uten at noen ser tårene mine. Jeg skal jo ikke "sørge", men når jeg tenker tilbake, eller bare tenker på hvordan den ene opplevelsen, de minuttene med overgrep, hvordan de har formet meg som menneske! Hva de gjorde med meg!
At noen minutter kan endre livet ditt så dramatisk er nesten for galt til å være sant. Bare det å tenke på at det ikke skal mange minutter til så har en mann, en syk mann med et helt skrudd syn på verden greid å ødelegge et annet menneske så til de grader. For det var det han gjorde, han ødela meg. Han ødela min barndom... Frarøvet meg friheten, friheten til å være ei lita jente. Han frarøvet meg friheten til å leve! Han frarøvet meg livet!
De minuttene med overgrep har preget hele min oppvekst. Fra å være ei blid og smilende lita jenta ble jeg ei aggressiv og bitter jente. Hadde store konsentrasjons-problemer på skolen. Brydde meg lite om det som skjedde rundt meg. Følte jeg ikke behøvde å lære. Med tanke på at jeg var ni år da det skjedde så har det preget all min tid på skole, og da saken kom opp og begynte å rulle igjen, da fikk jeg nye problemer. Var sur og irritabel, det skulle ikke mye til før jeg ikke var mulig å prate til. De minuttene har frarøvet meg så enormt mye her i livet at det er skummelt å tenke tilbake på det, og det er skummelt å tenke på at han i dag e en fri mann.
Det var ikke mye straff han fikk for å ødelegge flere barneliv. For jeg var ikke alene om å havne mellom klørne på den sinnsforvirra mannen, vi var mange. Mange som aldri turte å stå frem. Da vi sto frem fikk i alle fall jeg støtteerklæringer fra nær og fjern. Det var helt utrolig å se, og høre, hvor mange folk som bekreftet hvordan han holdt på. Og det virket som om det var utrolig mange som var lettet over at det endelig var noen som turte å stå frem. Flere sa til meg at om vi ikke vant frem i tingretten eller lagmannsretten skulle de komme å være vitner. Alle ville fortelle hva de visste om han. Sånn at han endelig kunne få si straff. Vi vant frem til slutt. Og han ble dømt. Dømt, ja, til tre år og tre mnd fengsel. Av det måtte han sone to år. Eller egentlig måtte han ikke det heller, for han slapp ut etter ett år på grunn av sykdom. Sykdom ja.. Han var frisk nok til å kjøre bil, kjøre scooter og være i vedskogen, og fiske på havet. Men for syk til å sitte på ei celle?!
Regn