Jeg tenkte jeg skulle klare å fortelle min historie, ved å skrive ned det jeg husker, føler og tenker. Tro meg jeg har prøvd dette sikkert hundre ganger gjennom livet, men et nytt forsøk er vel verd å prøve.
Har så mange ganger tenkt: Er dette noe som bare har skjedd meg eller har det skjedd med andre også? Bare fremmede eller noen jeg kjenner kanskje? Nei, det kan ikke være det, ikke noe jeg hadde tro på siden jeg ikke hadde hørt noe. Selvfølgelig hadde jeg ikke hørt noe slikt om noen andre. Når ikke jeg har klart å fortelle dette til de rundt meg, hvorfor skulle noen andre klare det!?
Jeg var vel 20-21 år da jeg første gangen fikk høre om andre som hadde opplevd det samme som meg, og jeg ble mer bevisst på at det foregikk slike hendelser over hele verden hver dag. Jeg fikk også vite om en venninne av vennegjengen som hadde opplevd det samme som meg gjennom barndommen sin, men ikke før nå for bare noen måneder siden fikk jeg vite hele historien da jeg var å så på en utstilling som hun hadde laget av sin egen barndom. Det var tøft å se alle tegningene, diktene og tingene hun hadde satt sammen og stilt ut. Men samtidig også en vekker og en inspirasjon for meg selv, slik at jeg nå har satt meg ned og begynt å skrive min egen historie, og som jeg tilslutt vil at andre skal kunne få lese hvis de vil. Jeg har lenge hatt lyst til å skrike ut og få ut frustrasjonen på en måte. Kanskje dette er den måten! Jeg vil gjerne si til denne personen at visst du leser dette at jeg er stolt over å kjenne en person som deg, og at jeg takker for at du har hvert modig nok til å stå frem på din måte både i media og via utstillingene dine. Det har virkelig hjulpet meg til å tenke fremover og kjenne etter i kroppen min hva som skjer til tider.
Jeg vil gjerne takke min mor for at hun har hvert der for meg og støttet meg. Hadde det ikke hvert for henne vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Hun har virkelig kjempet for at jeg skulle ha det godt og for å holde meg på beina. Takk! Er glad i deg!
Når misbruket begynte vet jeg ikke helt pga. ting jeg har fortrengt, men minner jeg har er helt ned i 4-5 års alderen. Men det var ikke før jeg var 11-12 år at jeg forstod skikkelig hva som skjedde med meg og at det hadde pågått i mange år. Noe kjente jeg var galt i mange år, men jeg fikk liksom ikke bitene helt på plass. Min morfar var nemlig en veldig sleip mann, så det var ikke så lett å forstå hva som skjedde. Jeg visste jo ikke hva som var rett eller galt. Jeg hadde aldri blitt fortalt om slike ting.
Min morfar var alltid kjærlig mot meg og min bror. Vi ble alltid overrøst med gaver, klemmer og komplimenter hver gang de kom på besøk til oss og hvis vi hadde bursdag, men det jeg ikke visste var at han ikke var det på samme måte mot min fetter og kusine. Vi er ikke så stor familie, så jeg trodde jo at han behandlet oss alle helt likt, med akkurat samme kjærlighet. Men at jeg har tatt helt feil har jeg ikke fått vite nå før i voksen alder. Jeg fikk nesten alt hva jeg pekte på, og ofte uten at jeg pekte på noe også, men har nå forstått at det var bestikkelser fra hans side. Morfar og jeg var ofte alene sammen og dro mye og badet i svømmehaller, bowlet eller trente i treningsstudio.
Det var i svømmehallen en del av misbruket foregikk. Han visste å utnytte de stundene veldig. Jeg fikk alltid sjokolade etter hver gang vi hadde hvert og badet sammen, og en liten jente som meg og veldig glad i sjokolade tok gjerne i mot det med glede hver gang. Jeg var glad i å bade, så hver gang muligheten var der dro vi i svømmehallen enten her i Bergen eller i Oslo.
Når jeg nå tenker tilbake på den tiden så er det jeg husker best er hvor morsomt vi egentlig hadde det når vi dro å svømte. Vi lekte alltid mye og brukte mye energi den tiden vi var der. Det jeg fortrengte og som nå er kommet til meg i voksen alder er hvor ofte han snek hendene sine under badedrakten min når vi lekte. Og hvor ofte han tok fatt i skrittet når han skulle løfte meg opp av vannet. Det var ikke noe som bare skjedde en eller to ganger, men veldig ofte.
Jeg husker vi ofte lekte hest og rytter i vannet. Han svømte under vann, mens jeg satt på ryggen hans. Det var alltid like morsomt. Det var en av de gode minnene. Det jeg også husker, var at han ofte likte å hive meg bortover pga at jeg lo når han gjorde det. Det var vel kanskje galt av meg, men unger ler når noe slikt skjer. Det var da grepene i skrittet skjedde og tilslutt ble det så voldsomt at jeg ba han slutte å hive rundt på meg. Han ga seg etter hvert, eller så ba min mormor han om å gi seg de gangene hun var med.
Min mormor døde i 1995 og det var en tragisk død. Hun hadde fått kreft i bukspyttkjertelen. Jeg husker da jeg så henne ligge der i sykesengen. Hun var helt gul i huden og det gikk en slange ut av magen hennes der det kom en gul veske ut av. Det var visst noe med gallesteinen hennes også. Min mormor var verdens herligeste menneske og tok seg alltid av alle andre fremfor seg selv. Selv da hun hadde falt og skadet seg gjorde hun alt for at alle vi andre skulle ha det godt når vi var på besøk hos dem.
Jeg har ofte sittet og tenkt om hun noen gang skjønte hva min morfar gjorde mot meg. Og jeg har litt tro på at hun i hvert fall mistenkte noe. Jeg husker veldig godt den tiden før hun døde, for da gjorde hun så mange merkelige ting. Ting hun ikke hadde gjort før. Hun lot sjelden meg og morfar være alene og det gjorde hun nesten uansett hvor dårlig hun var. Hun var ofte med i svømmehallen, og på bowlingen, tok meg med å handlet oftere enn hun pleide og var til og med oftere i nærheten av meg når jeg skulle skifte klær eller vaske meg. Før det var det alltid morfar som gjorde slike ting. Jeg fikk nesten aldri fred når jeg skulle vaske meg, bade i badekaret hos dem eller hvis jeg skulle vaske meg på hytten deres.
Ofte når jeg var på besøk hos dem satt jeg mye i badekaret deres. Kunne sitte og leke der opp til 2 timer om gangen. Når jeg tenker tilbake lurer jeg på om det var et sted der jeg prøvde å gjemme meg vekk fra morfar, men etter hvert så ble ikke det så mye til et hjemmested å ha, for han fant alltid på en grunn til å komme inn til meg. Enten skulle han på do, eller så skulle han barbere seg, eller så skulle han skulle vaske hendene for en eller annen grunn, eller så skulle han finne noe som tilfeldigvis lå på badet.
Selv om det er normalt at en gjerne måtte på do i løpet av de 2 timene, men jeg følte at det bare var en unnskyldning hver gang. Men tilslutt så ga han ingen grunn, han bare kom inn og satte seg ned. Jeg hadde alltid skum i badekaret, men etter hvert som tiden gikk forsvant jo det, og min nakne kropp kom frem. I begynnelsen satt han bare å så på meg, men etter hvert så satte han seg ned og begynte å leke med meg i vannet. Ikke direkte berøring på kjønnsorganer, men sånn ellers på kroppen. Etter hvert som jeg ble eldre dro jeg forhenget foran, men siden det ikke hjalp når han kom inn begynte jeg og bade med badedrakt. Jeg ble ikke plaget så mye da, selv om han fortsatt kom mye inn, så hjalp det tydeligvis.
Det ble en vane for meg å ha på meg badedrakten. Det ble så ille at til og med når jeg var hjemme og bare skulle dusje hadde jeg på meg badedrakten. Også hjemme kunne jeg dusje i timesvis. Satt alltid der å lekte med barbie dukkene mine og mamma måtte tvinge meg ut av dusjen så å si nesten hver gang. Etter hvert fikk jeg panikk for at mamma skulle komme inn å se meg naken i dusjen, så hun fikk aldri være der da jeg skulle ut av dusjen og heller ikke hvis jeg bare skulle vaske meg.
Til og med i dag har jeg litt problemer med det, men har måtte slå det fra meg nå i voksen alder visst jeg skal kunne klare å leve et normalt liv igjen. Grunnen til at jeg har hatt mye problemer med at mamma ikke fikk komme inn når jeg vasket meg tror jeg er fordi at når vi var på hytten til mine besteforeldre var at den eneste måten å få gjort seg ren på der, var å vaske seg på ”badet” som vi kalte det. Det var en liten krok ute i gangen med et forheng og en liten skål med vann i til å vaske seg med. Der fikk jeg aldri fred fra morfar så lenge han ikke var opptatt med noe annet. Han skulle alltid være der når jeg vasket meg og ofte skulle han hjelpe meg og vaske meg. Det ble så ubehagelig til slutt at jeg begynte og vasket meg sammen med mamma eller med mormor. Det var liksom aldri et sted jeg kunne få fred fra ham.
Da jeg var i 10 årsalderen merket jeg at jeg gjorde alt for å unngå at han kom i nærheten av meg når jeg skulle ha av meg så mye som et plagg, men jeg forstod aldri hvorfor det var sånn. Ikke en gang da jeg bare skulle skifte klær fikk jeg fred. Jeg skjønner bare ikke hvordan han fant på alle unnskyldningene for å være i nærheten av meg, men det var vel hans måte å være sleip på!
Det som kan ha gjort at mormor kanskje fikk en mistanke, hvis hun fikk det, var den gangen jeg fikk mensen. Jeg var vel 11 år da jeg fikk den. Gikk i 4. klasse og syntes det var ganske pinlig siden jeg ikke helt visste hva det gikk ut på, men en ting jeg visste var at morfar aldri måtte få vite om det. Siden morfar aldri lot meg være noe særlig alene da jeg skulle skifte måtte jeg betro meg til mormor. Jeg husker jeg fortalte henne at jeg hadde fått mensen og at jeg trengte å bytte bind, men var redd noen skulle komme inn å se meg. Jeg husker også jeg ba henne om å ikke fortelle noe til morfar om at jeg hadde fått den for det var så flaut og for jeg var redd for hva han ville si. Og hun lovet meg at det skulle hun ikke gjøre. Så jeg fikk nå fred på den måten.
Den verste opplevelsen jeg hadde om morfar er et minne jeg husker like godt som om det skulle skjedd i går. Og lenge var det kun bare det jeg husket. Grunnen til at jeg husker det så godt er fordi det var da jeg forstod hva som skjedde og at jeg ville ikke tillate det mer. Mamma og mormor var nede på jordet nedenfor hytten og plukket bær. Jeg og morfar var alene oppe i hytten. Vi hadde en utedo separert fra hytten og jeg kjente jeg måtte på do, så jeg gikk ut dit for gjøre fra meg mine ting. Etter bare noen minutter hørte jeg at noen kom og plutselig banket det på døren. Det var morfar som spurte om han kunne få komme inn for han også måtte på do.
Jeg vet ikke helt hva som skjedde og jeg vet at jeg flere ganger sa nei til at han kunne komme inn, men plutselig var han inne på toalettet med meg. Det var trangt og jeg kjente jeg fikk panikk, men ville ikke vise det til ham. Jeg var jo egentlig på vei til å tisse, men hadde ikke klart å få gjøre det, så morfar satte seg først ned på en kasse og så på meg. Jeg fikk ikke til å gå på do, så han gikk før meg, mens jeg fremdeles var i rommet. Jeg satte meg ned på kassen og bare prøvde å prate med han uten å vise at jeg følte meg uvel. Mens vi sitter der begynner han å snakke om seksualitet og jeg blir pinlig berørt, noe han merker. Han sier at det er ikke noe å bli flau over, for om ikke så lenge så skulle jeg ha seksualundervisning på skolen, noe som var obligatorisk i undervisning.
Han spurte meg om jeg noen gang hadde sett en penis i virkeligheten og om jeg viste hvordan en penis fungerte. Jeg svarte nei. Så spurte han om jeg ville se en. Enda en gang sa jeg nei og jeg kjente jeg ble kjemperedd. Jeg frøs helt til. Jeg klarte bare ikke røre meg på flekken der jeg satt. Men av en eller annen grunn bare fortsatte han, og tok frem penisen sin og begynte å vise meg hvordan den så ut i både slapp tilstand og i erigert tilstand. Han fortalte meg hva som var penishode, forhud og hva som var baller. Så begynte han og føre hånden frem og tilbake og fortalte meg at det var sånn en mann onanerte, og at etter hvert ville det føre til utløsning. Han sa det var bra at jeg fikk vite om slike ting slik, og at når vi skulle ha undervisningen så kunne jeg være stolt over å kunne om det på forhånd, og at jeg kunne besvare lærerens spørsmål uten problemer.
Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, men det føltes som en evighet. Jeg måtte virkelig tisse og ville at han skulle gå ut. Jeg ba han gå ut også fordi jeg ville tisse i fred. Men han ville ikke gå. Jeg tenkte jeg kunne prøve, så gjorde et forsøk på å sette meg på do uten å vise noen ting til ham. Jeg vet ikke en gang om jeg fikk tisse, men tror det. Så mens jeg satt der og prøvde å skjule meg mest mulig spurte han meg om jeg kunne spre beina slik at han kunne vise meg og fortelle meg om vaginaer. Han ville fortelle meg hvordan hunkjønnet fungerte på samme måte som han hadde fortalt om hankjønnet. Men det ville ikke jeg, og det var da panikken tok overhånd og jeg dro på meg buksen, fikk låst opp døren og løpt ut av toalettet. Men langt kom jeg ikke.
Jeg var så redd at jeg visste ikke hvor jeg skulle løpe eller hva jeg skulle gjøre, så jeg så en stol som stod utenfor og bare satte meg ned på den vendt ned mot jordet der mamma og mormor var. Morfar kom rolig ut av toalettet og bort til meg. Han lente seg over meg bak meg visket inn i øret mitt: ”Visst du forteller noen om denne samtalen vi har hatt blir det verst for deg.” Så gikk han inn i hytten.
Den setningen slo meg som en slegge. Jeg hadde hørt den før, jeg hadde sett på film når andre hadde blitt truet med den setningen. Og der var det alltid noe galt som hadde skjedd. Noe forferdelig, og jeg visste det betydde fare for meg selv.
Jeg vet ikke hvorfor, men plutselig begynte jeg å løpe ned til mamma og mormor. Da jeg var kommet meg ned dit, var det som om ingenting hadde skjedd. Jeg turte ikke å fortelle noe. Men jeg skalv. Var kjemperedd. Etter det fikk jeg et så stort hat til morfar at han aldri fikk røre meg på den måten lengre. Jeg orket nesten ikke gi ham en klem når vi møttes eller skulle ta farvel. Men jeg måtte jo for at ikke noen skulle forstå noe. Men jeg ble ikke med ham alene så mye som før. Og de gangen vi var alene gjorde jeg alt for å vri meg vekk fra ham, sørge for at han ikke fikk tatt så mye i meg.
Jeg regner med han skjønte at jeg strittet i mot, noe jeg ikke gjorde før, for han ble oftere sint på meg enn før. Han prøvde oftere å bestikke meg med ting, men når han forstod det ikke hjalp, ble han enda mer sint. For den minste lille ting ble han sint. Hvis jeg sov for mye, eller hvis jeg var for mye med de andre naboungene, eller hvis mormor tok meg med på ting, osv. Jeg likte ikke når han ble sint, men han skulle ikke få plage meg mer. Aldri mer!
Uken før mormor døde satt jeg ved sykesengen hennes helt alene og bare pratet med henne. Det var noe ved henne som jeg har tenkt på i alle disse år. Jeg klarer bare ikke sette fingeren på det uansett hvor mange ganger jeg tenker på det. Et minne jeg har som jeg ikke vet om er et oppdiktet minne eller om det var noe som faktisk skjedde. Det var at morfar kom inn på rommet da jeg satt der hos henne, og det som skjedde var at mormor ble sint og ba morfar forlate rommet så lenge jeg var der. Hun ville være alene med meg.
Det var så mye som skjedde den tiden vi var der og jeg skulle på håndball cup noen dager etterpå, så jeg vet liksom ikke helt. Lurer på om det er derfor jeg har ofte prøvd å tenke tilbake om hun har forstått noe. Jeg klarer bare ikke å finne hele sannheten om det uansett hvor mye jeg prøver å tenke tilbake. Det eneste var at etter jeg kom hjem fra cupen og fikk vite at mormor var sovnet inn da jeg var borte, fikk jeg meg til å si noe for første gang om morfar. Pappa hadde hentet meg fra cupen og fortalte meg om mormor på vei hjem. Jeg ble helt knust. Hun hadde jo lovet meg å ikke dø fra meg mens jeg var borte. Jeg hadde jo til og med skrevet brev til henne om alt jeg hadde gjort på cupen som hun skulle få da jeg kom til Oslo igjen. Jeg kjente sinnet raste gjennom meg og plutselig bare sa jeg til pappa at jeg trodde at morfar misbrukte meg. Jeg vet ikke om det var akkurat de ordene jeg brukte, men det kom nå i hvert fall ut for første gang. Pappa lo.
”Typisk av ham å finne på noe slikt”, var det pappa sa. Så ble han alvorlig igjen, men stille. Så ble jeg sint på pappa for at han ikke forstod, men jeg skjønner jo nå i voksen alder at det var en reaksjon han fikk. Det var vel ikke så lett å forstå at hans lille datter nettopp hadde fortalt ham noe slikt. Mamma husker jeg ikke helt hvordan reagerte da jeg sa det til henne. Mener hun spurte meg hva jeg mente med hva morfar hadde gjort mot meg, men det var vel ikke så lett for henne å forstå hva jeg sa om hennes far. Men en ting jeg vet er at det jeg fortalte henne lot hun aldri gå i glemmeboken. Det har jeg forstått nå.
Uken etter var det begravelse og vi dro til Oslo. Min mormor ble bisatt. Det var helt uvirkelig å sitte der i kirken og vite at hun lå der i kisten foran meg. Hvordan kunne hun dø fra meg? Men en tanke jeg hadde mye der jeg satt var hvorfor det ikke kunne være morfar som døde i stedet for henne? Besøket vi hadde etter begravelsen var ikke noe særlig morsomt. Alle syntes jo så synd i morfar som nettopp hadde mistet min kone. Den dagen kom jeg meg bare ikke unna ham. Han var mye i nærheten av meg og dro meg hele tiden opp på fanget hans, noe jeg gjorde mye for å vri meg unna. Etter den dagen var det som om noe forandret helt i livet mitt. Jeg fikk et hat over meg selv. Livet ble mørkt. Og ingenting var positivt lengre.
Skolen var et herk. Det hadde det jo alltid vært. Venner hadde jeg ikke mye av. Jeg var et mobbeoffer og det gjennom nesten hele skole gangen. Jeg var mye sint, men samtidig turte jeg ikke å ta igjen slik som jeg fikk beskjed om å gjøre. Jeg var for svak. Og jeg var alene. Til og med lærerinnen min mobbet meg. Det var i hvert fall det jeg følte. Hun hakket alltid på meg og hjalp meg aldri hvis jeg hadde problemer. Jeg vet hun så en del av mobbingen, men gjorde ingenting.
På ungdomsskolen ble ting bare verre. Mobbingen ble mer brutal og jeg havnet fort i feil miljøer. Jeg begynte å røyke for å prøve å virke tøffere, og jeg begynte å drikke for å kunne få være en i gjengen. Jeg smugdrakk ofte og det spesielt når jeg var på hytten til pappa. Foreldrene mine skilte seg allerede da jeg var 7 år, så å være annen hver helg hos mine foreldre var en blitt en vane og lett å utnytte. Når jeg var å festet var jeg en helt annen. Jeg ga faen i hele verden! Den var ikke noe god å leve i uansett.
Siste året på ungdomsskolen byttet jeg skole for å komme meg vekk fra mobbingen. Men selv om jeg slapp unna den gikk jeg over i enda verre miljø enn bare drikking. Jeg begynte med narkotika. Først var det bare hasj jeg drev med og det drev jeg med under hele det året. Drikking var liksom bare en liten del i helgene. Å skaffe seg hasj var mye viktigere, og enda viktigere var det at mine foreldre ikke skulle oppdage noe.
Herregud… Hva en gjør for å skaffe seg narkotika. Tror jeg var med på de verste tingene bare for å få kjøpt seg et lite gram med hasj. Og penger til å kjøpe det. En dag kom datalæreren min til meg og sa han ville snakke med meg. Min mor hadde kontaktet han. Da jeg satte meg ned spurte han meg rett ut om morfar. Jeg knakk helt sammen med en gang. I 3 år hadde jeg gått og gravd meg dypere og dypere inn i meg selv fordi det var ingen som hadde villet forstått meg da jeg selv hadde sagt noe om morfar, og her kom en lærer og spurte meg rett ut om ham. Jeg tror jeg fortalte han alt, men husker ikke helt. Jeg vet bare jeg gråt og gråt og trodde det aldri ville være noen ende på gråtingen. Da jeg kom hjem til mamma fikk jeg vite at grunnen til at hun hadde tatt kontakt med læreren var fordi hun var redd for meg og fordi at hun hadde snakket med morfar da han hadde vært hos oss sist. Jeg ville ikke møte ham når han kom. Da stakk jeg heller hjemmefra. Noe jeg gjorde ofte hvis jeg var sint. Jeg rømte som oftes til pappa eller til venner.
Men den siste gangen jeg fikk vite at han var på tur og ville ta turen innom Bergen for å besøke oss tiltet det helt for meg. Jeg nektet å komme hjem igjen hvis han kom på besøk og var så sint på mamma at jeg bare begynte å pakke alle klærne mine i boss-sekker. Jeg ville ikke bo hos henne mer. Jeg ville flytte inn hos pappa. For godt. Jeg var hos pappa hele helgen, men dro hjem igjen etter det. Mamma sa at morfar hadde bare hvert der en dag, så hadde han dradd igjen. Det var en stund etter det at læreren min kom inn i bildet. Da jeg kom hjem fra skolen satte jeg og mamma oss ned og pratet sammen. Hun fortalte meg at da morfar var innom hadde han spurt henne om jeg noen gang hadde nevnt misbruk til henne.
Hun hadde nå forstått hva jeg hadde prøvd å si til henne, men ville høre meg si det en gang til. Det eneste jeg ikke forstår er hvorfor skulle han spurte henne om noe slikt sånn plutselig. Ingen av oss hadde nevnt noe slik for ham noen gang. Jeg vil alltid lure på hva som gikk gjennom hans tanker den dagen. Og jeg har ofte lurt på hva han har tenkt på i etter tid. Ikke vet jeg og får nok aldri vite det, og tror ikke egentlig jeg har lyst å vite det heller.
Det var da jeg begynte å gå til psykolog. Jeg hadde gått til det før, men det var ikke for samme tingen. Min mor sendte meg til familieterapi i femte klasse fordi jeg oppførte meg så vanskelig på den tiden. Jeg tror de trodde det var pga skilsmissen at jeg oppførte meg slik som jeg gjorde, for jeg måtte snakke mye om det. Og det var helt forferdelig å gå til dem. De filmet alt jeg sa og gjorde. Husker ikke hvor lenge jeg gikk der, men jeg husker veldig godt at min far ikke likte at jeg gikk der. Lurer litt på hvorfor. Vel, skeptisk som jeg var pga tidligere opplevelser gikk jeg likevel til en ny psykolog. Det var en fantastisk dame jeg kom til. Jeg fikk velge selv om jeg ville bli filmet, noe jeg ikke ville. Vi gjorde alt sammen i alle timene jeg var der. Henne gikk jeg til i halvannet år, men tilslutt gikk jeg tom for ord. Tom for ting å fortelle henne og tom for tårer i hennes timer. Så vi avsluttet det hele, men fikk beskjed om at døren hennes var alltid åpen.
I løpet av den tiden ble jeg ganske likegyldig til livet, selv om jeg endelig hadde fått ut historien min. Jeg fortsatte drikkingen og hasjen, men det var en sommer da alt skle helt ut. Jeg var langt borte fra familien min og miljøene som var der drev med veldig sterk narkotika. Det gikk i mye hardere ting enn jeg var vant med. De drev med amfetamin, ecstasy, kokain og andre ting. Lenge holdt jeg meg kun til hasjen blant dem, men fristelsen ble for stor. De så ut til å ha det så godt i den rusen de hadde og det ville jeg også, så en kveld prøvde jeg. Jeg prøvde amfetamin ved å sniffe det. Jeg havnet i en helt annen verden. En verden der ikke noe annet enn meg selv som betydde. Det var bare så godt. Men det kunne gått veldig galt den natten. Mens alle andre ruset seg ferdig og gikk og la seg ville ikke jeg komme meg ned på jordet igjen. Jeg havnet i en boble for meg selv. Han ene som var der skjønte at noe måtte gjøres, så han ga meg en ny dose med amfetamin med sprøyte denne gangen. Så hele natten levde jeg på en stigende rus, men når morgen kom måtte de få meg ned igjen, så vi røykte mye hasj. Endelig fikk jeg sove. Fire ganger prøvde jeg amfetamin og fikk ofte tilbud om å prøve kokain, men takket nei til det. Heldigvis.
Jeg vet ikke helt hva som skjedde med meg etter siste gangen på rusen, men jeg bestemte meg for å pakke tingene mine og reise hjem, noe jeg gjorde på dagen. Da jeg kom hjem og inn i det gamle miljøet mitt drev jeg kun litt med hasj en stund, men en dag var det som om noe stoppet meg for å ruse meg på noe mer enn alkohol. Jeg ville ikke ruse meg på stoff mer. Så etter det har jeg faktisk ikke ruset meg på stoff flere ganger. Og selv om jeg ikke er stolt over å ha hvert i et slikt miljø og drevet med slike ting er jeg stolt over å ha klart å komme meg vekk på egenhånd. Aldri mer skal jeg finne på å ruse meg igjen og håper at jeg kan påvirke noen andre til å la være å prøve i det hele tatt eller slutte med det de gjør. Det er ikke verdt det… Tro meg...
Selvmords tanker… Noe jeg hadde mye av for bare noen år tilbake. Jeg ville ikke at noen skulle forstå at jeg var blitt sliten av all tenkingen på å prøve å finne minner jeg enda ikke kunne huske, så derfor jobbet jeg meg ihjel i stedet for. Jeg jobbet mye ekstra vakter. Alt jeg kunne komme over tok jeg. Og ofte jobbet jeg dobbelt. Tok en vakt som var etter min. Julen var verst. Jeg hadde ingen fritid og visste ikke hva sosialt liv var for noe. Jeg tror jeg sov kanskje 3-4 timer om natten, så energi hadde jeg ikke heller til all jobbingen.
Etter nyttår møtte jeg veggen. Jeg bare gråt om natten og prøvde å holde meg på beina om dagen. Etter hvert måtte jeg gjøre noe, så jeg tok meg 2 uker sykemelding der jeg og min far dro til Syden den ene uken. Det var deilig å kunne slappe av litt, men samtidig var det også den uken jeg ville at pappa skulle forstå hva som skjedde, så jeg prøvde å ta det med morfar opp med ham, og det var ikke lett. Vi koste oss masse, jeg angrer ikke på den turen. Da jeg kom hjem begynte jeg og jobbe igjen. Etter en uke ville jeg ha meg en liten prat med sjefen min om hvordan han behandlet meg, men så langt kom jeg aldri. Jeg bare brøt sammen. Aldri har jeg sunket så lavt i et sammenbrudd. Det må jo ha kommet som et sjokk for sjefen min.
Noen dager etterpå gikk det helt galt. Jeg satt hjemme og orket bare ikke leve lengre. Jeg hadde ingenting å leve for lengre. Så jeg skrev en lapp til mamma om hvor glad jeg var i henne, pappa og min bror og om hvor lei meg jeg var for alt og hang den på døren. Jeg tok alle sovetablettene jeg hadde fått av legen og kjørte meg en tur. Lenge kjørte jeg bare rundt og lurte på om jeg bare skulle kjøre i fjellveggen og håpe at det gikk galt nok til at jeg aldri ville våkne igjen, men endte opp med å parkere på en fotball bane. Mamma hadde da funnet lappen og prøvd å ringe meg flere ganger. Pappa begynte også å ringe, så mamma hadde fortalt ham hva som forgikk. Tablettene gikk fort nedpå og jeg bare satt der. Pappa ringte enda en gang til og denne gangen la han igjen en beskjed på telefonsvareren min. Jeg ringte svareren min og hørte hva han hadde å si, men det som slo meg hardest var at han begynte å gråte og tryglet meg om å ikke gjøre noe. Jeg kan ikke huske sist jeg har verken sett eller hørt min far gråte.
Jeg klarte bare ikke fullføre det jeg gjorde, men kanskje det var for sent… Jeg var allerede begynt å bli døsig, men jeg startet bilen og kjørte hjem. Akkurat da jeg kom inn på parkeringen stod min far der. Jeg vet ikke hvordan jeg fikk parkert bilen, men noe av det siste jeg husker var at jeg løp bort til ham med pakken i hånden og fortalte at jeg hadde tatt resten av det som var i pakken. Mamma kom så løpende. Etter det er det bare små glimt jeg husker på vei til legevakten. Da jeg kom hjem igjen spydde jeg opp restene jeg hadde i magen, og da var min bror kommet til oss også. Å se utrykket i ansiktet hans da han så meg var ikke noe fint syn. Jeg skammet meg over hva jeg hadde gjort og utsatt dem for. Dette var ikke noe jeg ville… Etter det måtte jeg begynne å gå til psykolog igjen, men denne gangen var det noe annet. Jeg var begynt å forstå selv at noe måtte gjøres og at min morfar ikke skulle få lov å ødelegge meg lengre. Jeg gikk først til en ung mann og han var veldig dyktig. Han visste hvordan han skulle legge frem ting og hvordan han skulle hjelpe meg å arbeide med dem. Jeg gikk hos ham i nesten et år, så måtte han slutte og jeg måtte finne meg en psykolog selv hvis jeg skulle fortsette. Det gjorde jeg og trodde jeg kom til en som var like dyktig. Det var det alle sa. Men jeg gikk fort lei av å gå hos ham og jeg var mettet av å sitte og fortelle det samme om og om igjen. Så jeg sluttet hos ham. Etter det har jeg ikke gått til psykologer og jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det flere ganger heller, men jeg har et mye bedre liv nå og har ikke behov for den hjelpen for øyeblikket heller. Jeg gikk en stund på antidepressive tabletter også for å prøve å finne lykken som alle sa den ville gjøre, men jeg ble bare mer depressiv av dem. Jeg tror det var de som drev meg til selvmords tanker også, for de har lett for å gjøre deg likegyldig istedenfor lykkelig. Det var i hvert fall det de gjorde mot meg. Og jeg har hørt at andre har reagert på samme måte.
Oppgjennom årene har jeg hatt en del forhold, men de har aldri fungert på noen skikkelig måte. Jeg var mye hissig og jeg var veldig agresiv. Og jeg følte de aldri forstod hva som skjedde med meg. Jeg fortalte de fleste hva som skjedde og hva som hadde skjedd, men i ung alder kan en vel ikke forvente at de skal forstå det. Det forventet jeg… Det er en del forhold jeg angrer fordi det ble så mange som ble såret. Sex var bare en ting for meg. Ikke en nytelse. Og mange vennskap ble tapt. Spesielt de jeg ikke ville tape. Og det er heller ikke så mye jeg kan gjøre nå for å vinne dem tilbake.
Jeg anmeldte min morfar for 2 år siden, men saken ble henlagt pga det var gått over 10 år siden hendelsen skjedde sist. Saken var foreldet. Jeg prøvde å anmelde bare 3 år etter hendelsen, men ble fra rådet pga politiet mente jeg ikke ville komme noen vei med saken min. Det manglet bevis. Jeg har også søkt om erstatnings krav for at jeg mistet mye av skolegangen min, men har enda ikke kommet noen vei med den saken, men jeg gir ikke opp. Og det om jeg skal søke hundre ganger! Jeg vil ha en utdannelse jeg kan stolt si jeg sørget for å få selv. Og det skal jeg få også. Min morfar lever enda, men han er blitt senil. Og han har hatt flere hjerteanfall og er operert en del. Han har fremdeles det samme humøret, men husker visst ingen personer igjen. At han fortsatt lever er noe jeg ikke forstår og ikke vil forstå. Jeg bare vet at den dagen han dør vil det nok være en følelse i kroppen min jeg sikkert ikke vil klare å forklare noen!
Nå har jeg et godt liv. Jeg kan snakke mye oftere om det som har skjedd og jeg vet at det er mange som støtter meg og som jeg vet jeg kan vende meg til ved vonde tider. Fremdeles blir jeg fort sliten og tom for energi, men jeg vet å kjenne etter og gjøre noe med det før det går galt. Men jeg har fått en ny viljestyrke. En styrke som vil kjempe for slike hendelser som skjer i mange hjem hver dag. Og jeg håper det blir flere som vil gjøre som meg, for jeg vet om en del som allerede har begynt å gjøre noe. Jeg vil bli en del av dem.
Kjærligheten er også topp. Jeg har endelig funnet en jeg setter stor pris på, en som er der for meg og som jeg er hodestups forelsket i. En som har tatt hele mitt hjerte. Og som viser han er glad i meg hver dag for den jeg er… Bedre kan jeg ikke få det, og trenger ikke mer enn det heller!
Vel… Det har hvert utrolig deilig og endelig kunne vite at etter flere forsøk har jeg klart å legge ned hele historien min. At den skulle bli så lang trodde jeg aldri, men jeg føler jeg har fått med meg det jeg trenger. Var flere ganger jeg holdt på å gi opp fordi jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle avslutte, men nå har jeg endelig klart det. Og det har gitt meg en enorm lettelse, og glede.
Så… Takk for at du tok deg tid til å lese historien min og håper det ga deg et inntrykk over hva som skjer i verden vår. Neste gang du møter en som ser ut til å ikke ha det godt, har det mest sannsynlig ikke noe godt heller. Det trengs ikke å være synlig en gang, men det er alltid et tegn der. Og er det en som oppfører seg som en idiot eller merkelig, ved å være sint, ond mot en, likegyldig og slike ting, er det som oftest noe som ligger bak det. Prøv og tenk på det neste gang en opplever at en person oppfører seg annerledes.