Jeg bodde mine første år alene sammen med mamma. Årene gikk og hun fant en mann. Min nye far? Ja, han ble som en far for meg. Da jeg var 7 ble jeg storesøster, dette var familien min. Jeg hadde det bra, han var ikke slem med meg. Det var jeg som ikke visste hva jeg gikk med på. Hva kunne jeg gjort? Kunne jeg stoppet det om jeg hadde gjort større motstand?
Første gang jeg ble lurt var jeg bare 7 år. Jeg hadde hatt lillesøstera mi i badekaret sammen med meg. Han tok henne opp, Stellet henne og la henne. Jeg fikk alltid bade litt til, for meg selv, med mer vann. Denne gangen kom han tilbake for å bade sammen med meg. Jeg husker jeg måtte sitte oppå han, ikke noe mer enn det. Det var jo jeg som gjorde som han ba meg om. Det skjedde flere ganger, hvor var mamma? Jo hun var der, jeg kan huske hun kom og satte et glass rødvin på badekarkanten en gang. Et barn som bader sammen med en forelder, er vel hverken ulovlig eller uvanlig?
Det var når jeg var 10 det virkelig startet. Det ble slutt mellom han og mamma, og vi flyttet derfra. Jeg og søstera mi skulle være hos han annen hver helg. han var jo faren min også nå, men jeg var ikke hans datter. Han fikk en makt over meg, og jeg ga etter. Jeg dro frivillig til han de helgene, han missbrukte meg. Det eneste jeg klaget på var hva søstera mi fikk og ikke jeg. Jeg fikk aldri noe, jeg hadde et nesten tomt rom der. Ei seng, et skrivebord og ei hylle mamma hadde latt stå igjen. Jeg hadde ingen leker, og søstera mi fikk alt hun pekte på. Han fikk meg til å tro han skulle tenne på huset vårt om jeg ikke fortsatte å komme. Han sa at huset var gammelt, at det var lett å tenne på, og brant opp i løpet av få minutter. Dette tullet trodde jeg på, jeg tenkte ikke engang at han ville bli straffet for dette. Jeg kunne jo ikke si noe til mamma, så jeg kunne heller ikke redde dem om det skulle brenne, var jo bare jeg som visste at det kunne skje. jeg følte på en måte at jeg hadde en kontroll over han med og ikke få han i dårlig humør, men det var han som hadde kontrollen over meg.
Det begynte så forsiktig, han tvang meg ikke, men jeg var med. Jeg var med i dusjen for å vaske han, han ba meg om det, men han brukte ikke vold og tvang meg. Bare jeg kunne stoppet dette, hvorfor prøvde jeg ikke? Tiden når han kom inn til meg om nettene. Fingrene hans, leppene; alt jeg helst vil glemme. Jeg turte ikke å sove, jeg turte ikke gråte. Jeg vet ikke hva jeg var redd for. Jeg kan bare huske å ha sparket han en gang, det er det eneste jeg kan huske å ha gjort av motstand. Jeg bare lå der, han snakket ikke, jeg sa ikke et ord. Når han var borte kom tårene, men hva gråt jeg for? Det fortsatte, kveldene ble verre og verre... Og så døde han. Dette var like før jeg ble 12. Det var da det ble tungt, jeg gråt hele tiden, men jeg savnet ham ikke. Begravelsen kom og jeg gråt hele dagen, - klarte ikke snakke med noen. Jeg har ikke snakket om han siden. Og nå er det 6 år siden han døde.
Det har vært 6 tunge år. Jeg klarer leve som det barnet mamma skulle ønske hun hadde. Hun startet å slå meg etter han døde. Og det er bare meg av barna hun har slått. Hun slo om jeg gråt. Hun har alltid elsket søsteren min, og jeg vil ikke ødelegge forholdet mellom dem. Jeg fikk ikke bruke fritiden min til hva jeg ville; hun sa jeg ikke brydde meg om familien. Skolen gikk bare mer og mer til helvete. Jeg klarte ikke følge med og ramlet mer og mer av lasset. Mamma truet med at jeg ikke fikk bo hjemme om jeg fikk en 2-er. Det var tungt, jeg prøvde og prøvde. Lærerne så på meg som om jeg ga faen i skolen. Jeg måtte være sterk. Fikk lærerne vite noe, ville de ikke hatt taushetsplikt. Og hadde de fått vite noe ville kanskje søsteren min bli tatt fa henne. Det ville jeg ikke. Jeg vet mamma aldri vil gjøre henne noe. Det var tungt å holde igjen, når jeg visste de ville forstå om jeg sa noe. Det hendte at jeg gråt i samtale med lærer, men det gikk over. Alle ordene som ville ut ble til tårer. Jeg sa jeg hadde det bra. Jeg kom meg gjennom to tunge år på videregående, og sitter igjen med dårlige karakterer. Men det er også min egen feil, jeg kunne fått hjelp for mange år siden. Ingen har gjort meg noe galt, han som ødela meg kan ikke få sin straff. Hvem skal tro meg når jeg ikke vil tro det selv? Årene har gått, jeg har ikke bevis på at noe er sant. Jeg er lei av tårevåte netter, og vil aller helst komme meg videre. Jeg vil snakke, men ikke plage noen med mine problemer. Jeg vil være sint, men hvem skal alt sinnet gå ut over? Alle de tapte årene kan jeg aldri få tilbake. Jeg klarer ikke ta i mot når noen sier noe positivt, jeg er ikke vant til det. Jeg oppfattes sikkert som frekk og utakknemlig når noen gir meg noe eller gjør noe for meg. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal oppføre meg. Men jeg skal ikke gi opp, jeg skal komme meg videre. Jeg skal lære å leve!
Lita jente