Og gjett om jeg har stilt meg selv det spørsmålet mange ganger, hvorfor akkurat meg? Og enda verre, jeg har latt spørsmålet; hvorfor lot jeg det skje? - Krype under huden min. I dag så vet jeg, etter å ha pratet med psykiatere, psykologer, leger og andre fagfolk at det ikke er min skyld. At det aldri har vært det, og aldri vil bli det. Men det spørsmålet dukker opp i hodet mitt av og til.
Møtet med det såkalte hjelpeapparatet var heller ikke det beste. I dag blir jeg fremdeles sint og sjokkert når jeg tenker over det. Når en som jobber hos PPT og har sosionomutdannelse, i grav alvor ser meg i øya og sier: Det der tror jeg er noe du sier for å få oppmerksomhet. Den 18-åringen som gikk derfra svor på aldri å fortelle det en gang til. Men de som har opplevd det vet at før eller siden så vil det spise deg opp innenfra.
I dag vet jeg at engler finnes. Ikke akkurat i den formen som er på julekort, men i den formen at et og annet menneske rundt en gir en trygghet, viser forståelse, og gir en mot. Som av og til er det trygge stedet hvor man kan få ut gørra. Jeg fant min engel i et menneske som faktisk er lærer. Et menneske som jeg alltid har følt har vært der, som aldri har gitt meg følelsen av å være i veien fordi andre ting må gjøres. Takk Liv for at du brydde deg og tok deg tid, for at du fremdeles bryr deg...Utrolig gla i deg.
Tror alle som har opplevd/overlevd overgrep på en eller annen måte, før eller siden vil måtte ta et oppgjør med det. Det er helt klart at man er spart for masse gørr, sorger og slit om man gjør det før. Men før er ikke alltid så lett. Å ha opplevd det, er for min del det å ha vært der... Og ha overlevd det er å ha kommet ut på andre siden som et menneske som fremdeles tør leve, tør vise andre tillit, og våger å elske. Men det er 3 ting som tar tid.
Tror jeg i kontakt med SMI kalte det for spøkelse mitt, fordi det er det på mange måter, det spøkelset vil nok være en del av livet mitt, men det skal ALDRI få lov å bli større enn et lommetørkle - på det verste var det vel et altoppslukende teppe. I dag er det bare ei lita fille som ligger bortgjemt i en skuff, for det blir litt mindre og litt mindre farlig for hver gang jeg tar et oppgjør med det.
Så for å få fortalt spøkelset mitt at det er JEG som har kontroll over livet mitt så sier jeg orda en gang til. Hva som fikk meg til å gjøre det nå? Møtet med et menneske jeg faktisk ikke kjenner, som jeg kun har prata med via MSN, men som stilte de rette spørsmåla og fikk meg til og tenke. Og i dag, akkurat nå, så har jeg mot, i rimelig anonymitet og si orda og la andre lese dem. Fordi jeg vet at det nok bare er dem som vet det fra før som vil kunne kjenne meg igjen.
Hele gørra starta da jeg var 12, eller den høsten jeg ble 13. Fikk faktisk hund av foreldra mine i 12 års gave. Elska den over alt på jord. Verdens vakreste golden retriever, syns jeg den gang. Skal ALDRI ha en sånn hund igjen. Som så mange andre ekteskap gikk mine foreldres også i vasken. Og midt oppi det sto det en 12-13 åring som faktisk var så barnslig at hun så barne-tv enda... Og som definitivt kroppen hadde vokst i fra.
Husker da mamma fortalte at pappa skulle flytte. Det var egentlig ikke det verste, fordi de hadde jo krangla og bråka hele tida. Men så kom det som ikke var gøy. Vi skulle flytte. Til en blokk, og der fikk vi ikke ha hund. NEI, NEI. Men foreldra mine fant den perfekte løsninga; en kompis av pappa kunne ha den. Gjett om jeg ble glad. Og jeg fikk til og med lov til å treffe den når jeg ville. Hadde jeg bare visst det jeg vet i dag så hadde jeg nok latt mamma avlive hunden.
Vi flytta, og hunden flytta... Jeg begynte på ungdomskolen. Så en søndag jeg var ute å lufta hunden der den bodde, endte jeg opp med å få trusler: ”Om ikke jeg får kose, så går det helt fint an og avlive hunden”. Klarer i dag ikke å gjenskape akkurat det bildet av situasjon, hører bare orda og kjenner lukta. Og kjenner følelsen av å miste kontrollen over min egen kropp. Klarer ikke engang og sette reine ord på det, men vet at det ordet han brukte er et ord jeg ikke har noe for hold til. Og vet at om noen i dag sier de elsker meg... Det betyr INGENTING for meg. Kunne like godt ha sagt at de skulle male en vegg blå. Når jeg tenker tilbake i dag så kan jeg ikke skjønne at jeg lot det skje gang på gang i 3 år. Og det var det som skulle vært de 3 viktigste åra i livet mitt, de åra hvor jeg skulle fått lov til å finne ut litt om hvem jeg var...
Jeg endte opp med å bli stille og inneslutta, og fant ut at jeg kunne spise akkurat det jeg ville for feite jenter dem var det ingen som brydde seg om. I dag kan jeg ikke forstå at ingen skjønte det, at ingen i mitt nærmiljø så hvordan jeg forandra meg fra å være ei helt normal jente, både i vekt og i sosial omgang med andre, til å bli ei som la på seg MYE, og som trakk seg mer og mer inn i seg selv.
Men, vet jo egentlig svaret, tror de fleste som har opplevd det vet svaret. Fordi man beskytter ”hemmeligheten” med nebb og klør, fordi man er blitt fortalt at ingen vil tro deg, de vil tro du lyver, det er du som vil bli straffa... Og alle de andre syke truslene. Jeg kom til et punkt hvor jeg var så sliten i hodet at jeg bare sa...: ”Greit, du kan drepe hunden, men jeg vil ikke mer, for jeg vil faktisk leve!”. Og utrolig nok... Jeg slapp unna, han prøvde noen ganger, men jeg unngikk en hver situasjon som kunne gi han muligheten. Og jeg bygde opp en iskald mur rundt meg... Og tok farvel med den hunden som hadde betydd alt for meg.
Lagde meg selv ei boble. Og prøvde det jeg kunne å bare glemme. Det fungerte jo for en tid, men før eller siden vil fortiden innhente en. Det skjedde meg etter litt over ett år. Og jeg endte opp i kontakt med PPT hvor jeg ikke ble trodd... og det var vondt. Når man sitter med en ”hemmelighet” som spiser en opp innenfra, og et voksent menneske bare ser på en og sier: ”Det der er noe du sier for å få oppmerksomhet”. HALLO, JEG ER IKKE HELT SYK HELLER DA!
Gikk vel over i overlevelsesmodus, men det tar krefter å skulle fungere i verden og samtidig holde ”hemmeligheten” i sjakk. Derfor var det så utrolig godt å møte en lærer i min hverdag som så at noe var galt og som stilte det første spørsmålet... Da kom gørra, skjønt jeg klarte ikke å fortelle i reine ord, sette direkte ord på hva som fysisk skjedde. Men jeg hadde fått hull på blemma. Og det var godt, og det gjorde godt å faktisk bli trodd. Det gjorde godt å bli forklart at det ikke var min skyld, og at det aldri har vært det og aldri vil bli det heller. At det kun er en forskrudd voksen sin skyld. Så begynte min vei tilbake. Min vei for å finne ut hvem jeg er. Brukte noen år på å egentlig fordøye det, og vedkjenne meg at det har skjedd med meg og min kropp.
Men livet er ikke så enkelt og jeg endte opp med en sikkelig depresjon og et voksende ønske om ikke og leve mer. Men takk og lov så skjønte jeg på et eller annet tidspunkt at det må finnes hjelp, at lysten til og leve er der. Men det vonde gjør at jeg ikke vet om jeg orker. Gikk sykmeldt et halvt år. Og da dytta den engelen min meg rett vei og jeg tok mot til meg og ringte SMI. Grua meg for den første samtalen... Men det gikk jo greit. Var på mange måter en vår, ikke bare ute, men inne i sjela og... Fikk til og med så mye selvtillit og mot at jeg en dag i juni, i solskinn, faktisk dro ned til byen. Skjønt jeg gikk nok et par ganger forbi inngangen til politihuset i Kongens gate. Men jeg gikk inn... og jeg anmeldte det. Ikke verdens beste anmeldse, men jeg gjorde det. Tror jeg må berømme politiet faktisk, for å være så rolig og imøtekommende, og følelsen av og bli trodd. Og det var en mann. Det gjorde faktisk godt å gå ut i sola etterpå. Selv om jeg var veldig sliten etter og ha fortalt og gjentatt i 2-3 timer. Føltes egentlig som å se sola på nytt.
Men som så mange andre saker så kom henleggelsen. Men for meg ble det viktig å vite at om det noen gang kommer ei anmeldelse til på vedkommende så vil den bli tatt opp, det vil kunne hjelpe den neste. Fikk til og med lese avhøret av han. Og der sto det svart på hvitt at han ikke kunne skjønne hvor jeg fant på det fra. Han hadde ALDRI gjort det. Jeg rakk heldigvis å dra til meg søppelbøtta før jeg spydde. Ble fortalt av politiet at det er veldig vanskelig å gjøre noe i sånne saker. Men ble rådet til å finne noen å prate med, og få hjelp. Etter mye om og men fant jeg det da... Kanskje verdens beste psykiater: ”Takk Rune for at du er til!”
Det å på nytt bli trodd og tatt på alvor, det gjorde noe med meg som menneske. Jeg fant meg selv, jeg vet kanskje mer om hvem jeg er enn mange av de jeg gikk på ungdomsskolen med. Men det har tatt tid og det har tatt krefter. Og det tok meg mange år før jeg fiksa at noen rørte meg. Jeg kan nok fremdeles slite litt i perioder, men jeg vet at jeg overlever, jeg vet at sola dukker opp igjen. Og jeg vet at om noen noen gang gjør noe sånt mot mitt barn - da dreper jeg.
Inntil nå så er det ikke mange som vet. Bestevenninna mi vet ganske mye, og der fikk jeg støtte som gjorde godt. En annen venninne vet litt, og hun ble sjokkert, men det er et ikke-tema, og det er helt greit. Men det som kanskje utgjorde forskjellen, og som gjorde at jeg har satt ord på det nok en gang. En mann, til og med en mann jeg egentlig ikke kjenner. Men som sa noen kloke ord, og som faktisk fortalte meg nok en gang at det ikke skal ties i hjel, men prates i hjel. Og at det ikke skal være noen hemmlighet - selv om man ikke forteller det til alle.
Takk vennen for at du trodde på meg og for at du sa de ordene du sa. Og det er vel lov og håpe at det kanskje blir noe mer enn bare venner med tida, når vi blir bedre kjent og det blir mer vår i lufta.
Lille My