Jeg forgudet pappaen min, og var en skikkelig pappajente som barn. Noe mamma aldri taklet. Da jeg var tre år, ble min lillebror født. Jeg elsket også han. Og gjør det enda. Selv om han er passert 20 for lenge siden, så er han fortsatt min kjære lillebror i mitt hjerte.
Da jeg var fire, begynte en vanskelig tid i mitt liv. Mamma og pappa kranglet veldig mye, og det hele endte med skilsmisse. Jeg stod midt oppi denne tvisten mellom mamma og pappa, og ble unødvendig såret mer enn en gang, da jeg var vitne til harde ord, slag og pappas tårer. Min lillebror var den gangen for liten til å forstå hva som skjedde. Men jeg fikk med meg mer enn jeg hadde godt av. Noe som har satt dype spor. To år senere fikk jeg en ny "pappa" i mitt liv. Kalles visst for stefar. Men jeg godtok aldri han som min pappa, selv om han hele tiden jobbet med oss ungene for å få oss til å kalle han for pappa. Dersom ikke vi sa pappa til han når vi ropte på han, så svarte han oss ikke. For min del tok det veldig lang tid. I de senere årene har jeg gått tilbake til å kalle han ved navn.
Først etter to og et halvt år, fikk jeg se den ordentlige pappaen min igjen. Gjensynsgleden var enorm, da jeg hadde savnet han noe helt fryktelig. To helger i måneden skulle jeg få være sammen med han.
Da jeg begynte på skolen, var jeg veldig spent. "Hvordan kommer dette til å gå mon tro?", var en av de første tankene jeg lekte med da jeg satt på min aller første stol, ved min aller første pult, og kikket på medelevene mine. Vi var en gjeng på 23 stykker, og læreren en eldre og streng, men rettferdig og snill person. Hun var virkelig glad i oss, og gjorde alt for at vi skulle lære mest mulig, best mulig. Jeg slet faglig, særlig i faget matematikk. Jeg mistet mye verdifull lærdom de tre første årene på skolen, fordi jeg hang sånn etter i dette faget. Leksene var for meg ett mareritt, da jeg hjemme ble slått, fordi mamma trodde at jeg ikke var lærevillig, og utrolig dum, som ikke fikk til noe så enkelt som et regnestykke helt nede på det laveste nivå. Det var flere ganger jeg kom på skolen med en verkende arm, sår hodebunn, snusleppe, små sår her og der, kul i hodet, hovne kinn og en øm tinning etter slag av knyttneven til mamma.
I tillegg til dette, var jeg et yndet mobbeoffer for de andre i klassen, fordi jeg var så liten og sjenert. Jeg klarte aldri å si fra, og tok i mot alt som kom fra de andre. Ingen merket hvordan jeg slet for i det hele tatt å klare meg igjennom skoledagen. Den eneste som forstod, var min morfar. Og jeg søkte stadig opp i fanget hans for å få trøst og kos. Mormor var og er et herlig menneske, men det var morfar jeg var mest knyttet til. Men han kunne ikke gripe inn av forskjellige årsaker. Dessverre mistet jeg min kjære morfar så alt for tidlig i kreft.
Da jeg var 10 år, flyttet vi. Jeg savnet pappa, og ville stadig tilbake til han. Men jeg fikk ikke lov. Nok en gang skulle det gå nesten ett år før jeg i det hele tatt hørte noe fra min fars familie. Da var det min farmor og tante, som etter lang tids arbeid, greide å finne ut hvilken skole jeg gikk på. Så de ringte skolen, slik at jeg kunne få snakke med de der, etter at de hadde forklart situasjonen til rektor. Mamma hadde ikke lagt igjen noen opplysninger om adresse og telefonnummer til pappa før vi flyttet.
Også på den nye skolen fikk jeg erfare hvor tøft det kan være å slite fagmessig. Jeg ble tatt hånd om ganske kjapt av læreren, og fikk min egen støttelærer gjennom hele skoleåret. Noe de andre elevene var misunnelig på. Jeg fikk stadig vekk høre at jeg var englebarn, lærerens lille yndling, og i tillegg frøs de meg ut. Vi var 12 elever med meg. Så det endte opp med at jeg hang som et slips rundt støttelæreren min, hele skoledagen, da jeg ikke taklet å gå alene i friminuttene. I tillegg var jeg liten og rund, noe som stadig ble bemerket fra de andre. Jeg slet med dette, og var med både på håndball og fotball for å være i aktivitet, i tillegg til knallhard trening hjemme. Pluss at jeg gikk på en slankekur, som gjorde at jeg ble svært syk. Nutrilett er ikke noe for en ung dame på nesten 11 år.
Også dette året fikk jeg kontakt med en barnepsykolog, som hjalp meg med tankene og følelsene mine, noe jeg slet fryktelig med. Det hele endte med at jeg fikk tilbud om å flytte tilbake til pappa, men av en eller annen merkelig grunn, valgte jeg å ikke gjøre det. Etter dette året, flyttet vi på oss igjen, til et annet distrikt av byen. Så det endte med at jeg måtte bytte skole nok en gang. Her var det ingen som kjente meg. Vi var en klasse på 24 elever, og jeg fikk straks et par gode venner, og vi lekte sammen stort sett hver eneste dag. Jeg har fortsatt god kontakt med hun som ble bestevenninnen min. Også på denne skolen fikk jeg mye hjelp med fagene mine, men de andre i denne klassen godtok dette.
Ungdomsskolen ble nok et mareritt. Her var det en gjeng på 23 elver, satt sammen fra fire forskjellige barneskoler, rundt i distriktet. Nok en gang var jeg den sjenerte jenta, som aldri sa noe, rødmet som et uvær hver eneste gang jeg ble spurt om noe, og i tillegg måtte gå på egen gruppe for å få egen undervisning i blandt annet matematikk. Også disse årene hadde jeg egen hjelpelærer, som jeg var sammen med fire dager i uken, i tre skoletimer. I tillegg ble jeg tatt ut av timene av klasseforstanderen vår, som stadig måtte prate med meg om diverse ting, som skjedde på skolen og hjemme. Min hjemmesituasjon var slett ikke positiv, og jeg kom stadig på skolen med blåmerker her og der, og sårede følelser.
Psykologen jeg hadde med meg fra barneskolen jobbet tett sammen med læreren min, og de forsøkte å hjelpe meg så godt de kunne. På slutten av dette skoleåret opplevde jeg ett av mine verste mareritt. Jeg ble overfalt av en vilt fremmed mann, som fant ut at han ville få seg "et nummer", og jeg ble da offeret hans. Jeg ble gravid, og måtte ta den vanskelige avgjørelsen det er å ta abort. Jeg var ikke i stand til å fungere som menneske på et par måneder etterpå, og det eneste mamma sa var: "Hvordan i all verden klarte du å rote deg opp i dette da?" Kunne ikke forvente noen spesiell støtte fra henne, da hun ikke taklet det at hennes datter var blitt seksuelt misbrukt bare noen få dager før min 16 års dag.
Etter noen måneder fikk jeg meg en kjæreste. Jeg var svært så forelsket i han, og vi var det perfekte par, påstod mange. Men det var utad det. Oss i mellom var det stadig vanskeligheter. Mamma hadde problemer med å godta han, noe jeg aldri godtok den tiden jeg var sammen med han. Han var jo så snill og elsket meg virkelig. Men så, på slutten, ble han mer og mer fraværende fra livet og hverdagen min. Til slutt var det han som avsluttet forholdet vårt, ved å bli sammen med en annen rett foran øynene mine. Jeg kunne formelig se hvordan hun koste seg med tanken på at hun hadde greid å stjele han fra livet mitt, enda hvor mye hun visste at jeg elsket ham. Et halvt år senere ble vi sammen igjen. Noe jeg angrer på den dag i dag. Han hadde forandret seg fra å være en snill, sjarmerende og omsorgsfull person, til å bli en som var det man kaller en plageånd. Han utnyttet mine følelser til det fulle, tråkket på dem til stadighet, og gjorde akkurat som han ville med meg. Men blindet av kjærlighet som jeg var, godtok jeg det, inntil den dagen han voldtok meg.
Jeg ble heldigvis ikke gravid, og det er vel en lettelse i seg selv. Da sluttet også det "eventyret" med en tragisk utgang. Denne gangen opplevde jeg en "hva var det jeg sa" holdning fra mamma. Da jeg begynte på videregående var jeg så tynnslitt i nervene at jeg tålte omtrent ingenting. Jeg var sliten av livet, noe som virkelig preget meg. Igjen var jeg den stille, flaue og nervøse "jenta", som alle syntes det var gøy å gjøre narr av. Ikke bare gikk det på at jeg fikk høre diverse "sannheter" om meg, som til stadighet ble slengt i trynet på meg, men siden jeg gikk på baker/konditor linjen, opplevde jeg å få varmt, nystekt brød lagt på ryggen, bolledeig i håret, og krem nedover en nyvasket overdel. Det hendte også at jeg kom hjem med dyvåte klær etter at de andre i klassen hadde dusjet meg med vannet vi brukte til å spyle gulvet med når vi vasket gulvet etter endt skoledag.
Jeg fikk stadig kommentarer om at kakene mine aldri kom til å bli godtatt hverken av lærere eller kunder, konditorfargen rød preget bakenden min mer enn en gang, siden de andre hadde det gøy med å sørge for at det, jeg fikk stadig jobben av de andre med å ta oppvasken og jeg ble psyket og frosset ut, ved at de kalte meg "Nasse Nøff", noe som førte til at de laget en kjempesvær tegning av et grisetryne, og limte den fast på veggen over klokka i klasserommet, og kalte den for klassens maskot, et klart hint til meg, med negativt fortegn. Det endte med at jeg ikke greide fagbrevet, på grunn av for dårlige karakterer, ikke en bestått matteeksamen, og et fraværsantall som kan ta pusten fra de fleste... Jeg gikk så hjemme ett år og levde på sosialen, inntil jeg og mamma fant ut at ett år på folkehøyskole kunne vært ok for meg. Komme meg litt bort, og en solid pause fra hjemmemiljøet.
Og sånn ble det bestemt. Men min hemmelige drøm om å få litt fred ble det jo ikke. Selv om jeg reiste på bort på folkehøyskole, så kranglet jeg likevel støtt og stadig med mamma, på telefon da selvsagt... Og siden har det gått slag i slag. Opp og nedturer hele tiden. Alt fra angst, panikkangst, til store depresjoner, en solid astma, ønsker om å slippe å leve stort mer, noe armen min er preget av den dag i dag, ikke noe godt forhold til hverken mamma eller pappa, går på yrkesrettet attføring, jobber sammen med psykisk og fysisk utviklingshemmede, selv om jeg er ingen av delene selv, og nok en gang, for få uker siden, opplevde jeg nok en voldtekt.
Lene27