Jeg vil gjerne fortelle litt om meg selv. Kanskje det kan gjøre noe for andre i lignende situasjoner?
6 år gammel sto jeg og stirret inn i munningen på hagla han retta mot meg. Han er stefaren min. Jeg våkna av et rabalder, da mamma ble kasta ned trappa. Jeg åpna soveromsdøra mi, og det var da han retta den imot meg, og sa at hvis jeg ikke forsvant tilbake på rommet mitt, kom han til å skyte meg, lausungen. Jeg husker det som om det skulle ha vært i dag. Husker hvor redd jeg var. Kan enda kjenne varmen nedover låra, når jeg tissa på meg.. Siden gikk det slag i slag, for å si det sånn.. Fyll, fest og spetakkel. Var det noe de kunne, så var det å feste.
I følge et vitne begynte han å misbruke meg når jeg var på den alderen, rundt 6 år. Jeg ble visstnok vekket, og satt på stuebordet på en privatfest, hjemme hos oss, der flere av hans venner var tilstede. Jeg velger å ikke forholde meg til det. Må sikkert takle det hvis det en dag dukker opp i minnet mitt, men jeg overlever nok det også...
Så vidt jeg husker begynte det når jeg var 9 år gammel. Hadde akkurat fått lillebror nr 2. Mamma lå i samme seng, og sov. Samtidig som han tok på meg, og fortalte meg hvor deilig det skulle være. Og så måtte jeg ta på han. For å lære, sa han. Det var det han skulle, lære meg opp. For hvis jeg kom i hendene på en uerfaren gutt, kunne denne gutten ødelegge meg helt.
Hver gang han drakk, var det inn til meg, for å "lære meg opp". Når han var edru ville han ikke vite av meg i det hele tatt. Jeg var jo lausungen. Men ovenfor folk, var vi den perfekte familien. Da var han så glad i oss alle. Fasaden var plettfri. Og jeg hjalp til med å beholde den sånn. Skoleflink, ingen urokråke, dekket over historier andre hadde hørt, om hva som foregikk hjemme hos oss. Ingenting var sant. Selv om alle egentlig visste.. Neida, vi hadde det så bra, så. Mammas blåveiser? Nei, det hadde alltid forklaringer, det også. Bekymringsmeldingene som kom inn til barnevernet, ble snakket bort, og så var vi glemt. Min advokat fikk greie på at det var kommet inn 3-4 ulike bekymringsmeldinger i løpet av min barndom... Noe å tenke på... Hvor ble de av?
Etter et par år begynte han å betale meg for mine "tjenester". Barneprostituert. Fikk et par hundrelapper hver gang. Betalte, og truet. Og selvfølgelig holdt jeg kjeft. Ingen kom til å tro meg, allikevel. Og han gjorde meg jo bare en tjeneste.
Jeg brukte pengene på tull, så fort jeg kunne. Ingenting ble spart. Og jeg hadde ingen begrep på penger, og pengers verdi. Kjøpe lykke, det var det det gikk ut på. Kjøpe litt glede. Fulgte meg lenge, det... Sleit med økonomien i mange år som voksen, på grunn av det.
Jeg skjønte, etter en stund, at hvis jeg tok han med på rommet mitt, så fikk ikke mamma juling. Så tegnene, når han begynte å hisse seg opp, og for å berge henne, lurte jeg han med meg. Det roet han litt. At han brukte meg gjorde meg ikke så mye, som at han ga henne juling. Det var det verste, å høre henne skrike, og trygle han om å slutte. Når han var hos meg, stengte jeg av. Ble ganske lett, etterhvert.
Mamma raste. Beskyldte oss for å ha et forhold. Men gjorde ingenting med det.. Jeg prøvde, en gang, å fortelle henne hva han gjorde mot meg. Ingen god ide. Stakkars, så mye juling hun fikk den natta...
Så kom dagen jeg skulle drepe han. Hadde lagt planer lenge. Nå var tiden der. Nå var det nok. Orket ikke lengre å ha han pesende ved siden av meg i senga, eller sittende på sengekanten. Når han kom og la seg ved siden av meg, skulle jeg stikke den i han. Samekniven jeg hadde fått av pappa. Hva skjedde? Jo, jeg fant ut at han rett og slett ikke var verdt det. Jeg skulle ikke låses inn for noe han hadde gjort. Han skulle få svi på andre måter. Han skulle ikke klare å knekke meg!
Jeg la andre planer. Tok opp "øktene" han hadde inne hos meg, på kassettspilleren min. Bevis. Jeg skulle jaggu ha bevis! Da måtte de jo tro meg. Skolestilen jeg skrev, slapp jeg jo altfor billig unna med. De ga seg med en gang, når jeg sa at jeg bare skrev den for å ha noe å skrive om. Case closed...
Natt til lillejulaften stakk jeg av. 15 år gammel. Klokka var omtrent 4 på natta, når jeg låste soveromsdøra, og hoppa ut av vinduet. Da hadde han akkurat vært inne hos meg, så jeg visste at han ikke ville komme tilbake på en stund. Og jeg var vettskremt. Hva kom han til å gjøre når han fikk tak i meg? Hva kom han til å gjøre med mamma, hvis han ikke fikk tak i meg?
Jeg glemte "beviset" mitt...
Onkelen min hjalp meg. Jeg fikk være der resten av natta, bare et par meter hjemmefra. Om morgenen kjørte han meg til flyplassen, og før jeg ante ordet av det var jeg hos pappa, 200 mil unna. Livredd for hva som skjedde hjemme.
Jeg knakk sammen. Maska kunne slippes, og den slapp til de grader. Inn til psykolog for å prate. Prate? Hva skulle jeg si? Sa aldri alt til dem. Kunne ikke det, tenkte jeg. Sa ikke alt under rettsaken et par år senere heller. Turte fortsatt ikke. Hvorfor ikke? HVORFOR IKKE? Ja, si det.. Hadde vel i tankene at de ikke ville tro meg, uansett. Har angret mange ganger. Men hva skulle jeg gjøre? Var redd. Livredd! Alle spurte og grov, og jeg følte meg som verdens minste der jeg satt og skulle forklare meg. Mamma vitna ikke.. Hun visste ikke hvem hun skulle tro på.. For et svik. Det verste,egentlig. Men jeg vant rettsaken. 1-0 til meg.
Ungdomstida var preget av fyll. Fyll, fyll og fyll. Drakk for å glemme. Drakk fordi det var det jeg kunne, det var det jeg hadde lært hjemme. Fullførte aldri videregående. Begynte utallige ganger, men klarte det ikke. Ble lei. Klarte ikke å konsentrere meg.
Hvorfor var det ingen som hjalp oss den gangen? De visste jo! Vi dro hjemmefra midt på natta, og søkte ly hos tanta mi, blant annet. Dagen etter bar det hjem igjen, med løfte om gull og grønne skoger. På festene, når de så at han banka henne, hvorfor dro de bare hjem? Jeg har så mange spørsmål, som jeg nok aldri får svar på. Så mange jeg bærer nag til, selv om jeg ikke ønsker å gjøre det. Men de visste...
Selvmord. Vondt ord. Prøvd et par ganger, når alt var som mørkest. Men klarte det aldri. Hvorfor ikke? Viljen til å leve, til å vise at han ikke klarte å knekke meg, var kanskje sterkere? Det gikk nesten, en gang. Tok flere håndfuller tabletter av diverse slag, og spylte det ned med alkohol. Taket og veggene kom imot meg, for å ta meg, husker jeg. Lå og venta på å få slippe vekk fra alt. Men så fant de meg, og jeg hadde masse forskjellige fingre i halsen, på en gang. Er glad for det i dag. Var rasende da. Han klarte det. Han tok sitt eget liv, feigingen! Like før han skulle inn og sone. Slapp billig unna, der... Altfor billig.
Følelsen av å ikke høre til noen steder var sterk i mange år, etter at jeg rømte hjemmefra. Traff mannen i mitt liv som 18-åring. Meg, eller flaska, sa han. Jeg tenkte lenge over det der.. Det var noe med han som gjorde meg trygg, på en måte. Ment to be. Han fikk meg til å stole på seg, til å se at sex faktisk kunne være godt. Frivillig.
Etter 7 år og 2 unger var det noe som skjedde med meg. Jeg gikk fra han. Utrolig glad i han, men følte at jeg ikke hadde røtter noen steder. At forholdet vårt ikke var bra. En ny knekk. Men det forsto jeg ikke før jeg kom til psykolog, et par år senere. Til en som virkelig kunne sine saker. Jeg fikk hjelp, endelig. Lærte å forstå meg selv, hvis man kan si det sånn. Da hadde jeg virra rundt som en levende død en stund. Sov ikke. Spiste nesten ikke. Betalte ingen regninger, alle pengene gikk til å få litt glede, litt lykke. Festa mye. Brukte litt hasj. Prøvde å rømme fra alt og alle. Og savnet noe jeg ikke klarte å sette fingeren på. Rotløs, var jeg. Flytta land og strand rundt, på leting etter...etter hva? Etter meg selv! Å endelig få den hjelpen jeg trengte var helt utrolig.
Heldigvis fikk jeg mannen min tilbake. Og fikk orden på livet mitt. Har lært meg å takle følelsene som dukker opp, lært meg å kontrollere depresjonen. Er så mye roligere enn jeg noensinne har vært. Så trygg, og så glad for å være i live! Har mye å takke både mannen min, og psykologen for.. Jeg har det bra nå, ingen tvil om det. Man klarer å leve med misbruket, etter hvert. I dag kan jeg til og med fleipe om det!
Prøver å forstå mamma også, men der sliter jeg litt enda. Hun drikker fortsatt tett, og det er vanskelig å holde kontakten med henne. Vanskelig å tilgi henne. Men jeg prøver å forstå...
Jeg sa jo det; meg klarte han ikke å knekke. Jeg lever! Det gjør ikke han.
Kristin