Jenta som har skrevet dette var 13 år da hun fikk ned historien sin på papiret, hun har nå blitt noen år eldre, og har fått hjelp.
Jeg banker forsiktig på slik jeg pleier, lukker opp døren, og går inn. Idet jeg skal til å spørre om det er noen hjemme, roper han: ”Kom inn!” Jeg går lenger inn i gangen deres, tar av meg på bena, og setter skoene mine under det ovale speilet som henger på venstre side i gangen. Jeg går inn på kjøkkenet til høyre, og videre inn i stua der han sitter i den gamle, slitte og svarte skinnstolen sin. Når jeg skjønner at kona hans ikke er hjemme, aner jeg med en gang hva som kommer til å skje. Jeg prøver å vri meg unna ved å si at jeg må hjem fordi vi skal spise middag, men som vanlig sier han noen ’’magiske’’ ord som får meg til å bli. Til tross for at jeg vet hva som skal skje. "Bli med meg ned i kjelleren og hent et syltetøyglass". Han tar meg i hånden og går mot ytterdøren.
Han åpner de to gamle lemmene utenfor kjellertrappen. De knirker, og er rimelig godt i gang med å gå i oppløsning. Mørket i kjelleren lyses så vidt opp av dagslyset. Han dytter meg ned de få trinnene og lukker lemmene bak oss. Idet dørene lukkes, kommer følelsen av det som skal skje. Det er da redselen kommer for alvor, som et spenntak i magen. Jeg hører noen få av hans skritt før jeg kjenner hendene hans. Han skyver meg videre de få meterne gjennom den kalde og fuktige kjelleren det er inn til det innerste rommet. Jeg vet det ikke er noen vei utenom nå når jeg først er der, med hans hender rundt meg. Han sier ingenting. Bare dytter meg bort til den lave hyllen innerst i rommet. Jeg kjenner kulda fra de kalde veggene...
Da kjenner jeg hendene hans igjen, rundt livet. Men denne gangen flytter han de videre nedover. Han snur meg rundt med en bestemt bevegelse, og løfter meg opp på kanten ved veggen før han dytter meg bakover til jeg kjenner den kalde muren over ryggen. Jeg begynner å skjelve. Lukker øynene og prøver å gjemme tankene mine. Jeg klarer å gjemme både tankene og meg selv en kort stund, men det blir avbrutt av en intens smerte som river i hele kroppen. Det er da kvalmen kommer, klumpen i halsen. Og skjelvingen. Jeg stivner av smerten og holder pusten. Skjelvingen fortsetter, og jeg begynner å gråte. Smerten er helt uutholdelig og kvalmen og klumpen i halsen blir enda verre. Det føles som om jeg blir skåret med en kniv inni meg. I tankene skjer det egentlig veldig lite, de bare stopper opp. Prøver å takle smerten. Sjelen min er borte. Kroppen klarer det ikke mer, magen vrenger seg, og jeg kaster opp. Han enser det nærmest ikke. Bare fortsetter med sitt til han er ferdig. Selv om det hele sikkert bare varte i noen få minutter, føltes det som evigheter.
"Husk jenta mi, man gjør dette for å vise at man er glad i hverandre. Men det er en hemmelighet mellom oss to. Husk det". Det er alt han sier før han går opp av kjelleren og lukker lemmene igjen.
Jeg setter meg opp i mørket. Jeg sitter der i flere minutter før jeg tenker eller føler noe i det hele tatt. Så kommer tankene og følelsene. Hodet blir fylt av frustrasjon og sinne. Og den aller sterkeste følelsen er følelsen av å være møkkete. Tårene triller nedover kinnene, og de gir seg ikke. Jeg har vondt i hele kroppen. Jeg prøver å samle meg litt og tørker tårene. Drar på meg klærne mine igjen og går mot trappen og lemmene som leder opp og ut av kjelleren.
Jeg låser fort døren bak meg når jeg går inn på badet. Vrenger av meg klærne. Jeg skvetter til når mamma tar i døren. "Jeg er på do". Sier jeg fort. "Jeg hjalp naboen med å bære noen esker, og ble møkkete. Så jeg tar en dusj". Mamma svarer ikke. Bare går inn på kjøkkenet. Jeg hører det klirrer i noen kjeler, og skjønner da at hun driver med middagen. Jeg er helt desperat etter å få vasket meg. Skrur på dusjen og såper meg inn. Skrubber meg på kroppen så hardt at jeg blir helt rød og det begynner å svi. Jeg føler meg ren og går ut av dusjen. Kler på meg og går inn på kjøkkenet til mamma. Men da kommer den tilbake. Følelsen av å være møkkete, blir bare verre og verre...
Jeg tenker som jeg alltid gjør etter at han har gjort slike ting med meg. "Skal jeg klare å takle dette og overleve, må jeg bare glemme dette slik jeg må glemme de andre tingene som har skjedd.. Få det ut av systemet så fort som mulig. Men skjønner fortsatt ikke at det er noe man gjør for å vise at man er glad i noen. Det er ett av mange 'spørsmål' som svirrer rundt... Hele tiden..."
Jente, 17