Jeg er en jente på 19 år som har en historie jeg gjerne vil fortelle:
Oppveksten min var preget av overgrep og omsorgssvikt. Overgriperne var mamma, pappa, stefar, bror og noen venner av min familie. Overgrepene startet når jeg var 4-5 år. Jeg var 11 år når saken ble anmeldt. Jeg vant saken og fikk en erstatning på 100.000 kr.
Da saken ble anmeldt kom jeg på barnehjem. Min søster, som da var 7 år, kom dit samtidig. På barnehjemmet var det veldig lite omsorg og kjærlighet. Barnevernet brydde seg veldig lite om hvordan vi hadde det der. Det bodde en del små barn der, og jeg måtte ta vare på dem. Det var et helvete å bo på barnehjemmet.
Jeg flyttet til et fosterhjem to år senere. Der bodde jeg i fem måneder før ble jeg kastet ut, og kom tilbake til barnehjemmet. Etter et halvt år flyttet jeg tilbake til fosterhjemmet, men bare i tre måneder. Da havnet jeg i et nytt fosterhjem. Jeg kjente ingen. Det var ikke noe koselig i fosterhjemmet. Det var slanking og slanking. Hele tiden. Fostermor sa flere ganger at jeg var feit og at jeg måtte slanke meg. Jeg utviklet bulimi og anoreksia, som jeg fortsatt sliter med.
I høstferien ble jeg med fosterhjemmet til Syden og var der i 14 dager. Samme år reiste jeg med dem for å tilbringe juleferien i Østerrike. Det ble ingen fin julaften og nyttårsaften, selv om det var inn i år 2000. På nyåret stakk jeg av fra fosterhjemmet og havnet hos besøkshjemmet. Jeg var ung og dum. Jeg reiste til min mor og stefar. Med en gang jeg kom hjem til dem bar det til med både fysisk og psykisk vold.
Barnevernet kom og skulle hente meg, men dagen etterpå reiste jeg ned på sosialkontoret, og de sendte meg rett og slett opp til min mor og stefar. Barnevernet innkalte til møte med en gang, og jeg ble sendt ut til et sted som het *****. Der bodde jeg i to måneder. Så ble jeg sendt hjem til min mor og stefar, hvor jeg var i over et halvt år. Jeg ble misbrukt seksuelt av min stefar mens jeg bodde der.
To uker etter at det skjedde siste gang, rømte jeg til min far. Jeg gikk til politiet og anmeldte overgrepet men ble ikke trodd. Politiet sa til meg: ”Du sier vel dette for å få oppmerksomhet og for å hevne deg på mora di.” Saken ble så henlagt. Jeg bodde hos min far og min bror en stund. Da ble jeg regelmessig misbrukt seksuelt av min bror.
Jeg rømte flere ganger, og siste gang jeg rømte kom jeg på et sted som heter *****, og bodde der i 5 mnd. Jeg fikk meg egen hybel da jeg var 18 år. Jeg tenkte at jeg endelig skulle få orden på livet mitt. Men sånn gikk det ikke. De jeg leide av fikk i oppgave fra min kommune å passe på meg 24 timer i døgnet. Jeg fikk ikke noe økonomisk hjelp av sosialkontoret. Pga. at jeg hadde erstatnings pengene mente sosialkontoret at jeg måtte bruke opp dem først. Jeg har hørt i senere tid at de pengene skulle stå på konto til jeg er 23 år.
Det skjærte seg med hybelen jeg hadde, så jeg dro fra jobben min og fra alt, og endte opp i Oslo. Jeg kom tilbake etter to måneder, og bodde et par uker hos min bror. Så fikk jeg muligheten til å bo i egen leilighet. Jeg takket ja til det og bor der delvis nå også. Jeg hadde kontakt med en god del dårlige venner. Jeg havnet på psykiatrisk for en stund. Der fikk jeg ikke den hjelpen jeg trodde jeg skulle få. Jeg ble så sendt hjem til min egen leilighet, og fikk ingen oppfølging. Jeg ble rett og slett overlatt til meg selv. Jeg stakk så opp til min bror og bodde der i ca to og en halv mnd. Mens jeg var der oppe ble jeg som en elskerinne for ham og for kameraten til min far. Så reiste jeg ned til min støttekontakt som bor i byen. Vi dro på sosialkontoret dagen etterpå, men det ble bare surr.
De mente at jeg måtte reise opp til min bror for å hente sakene mine. Sosialkontoret mener at jeg skal flytte tilbake uten at de har kommet med et konkret tilbud for meg. De stempler meg som psykisk utviklingshemmet, og mener at jeg skal bo sammen med andre psykisk utviklingshemmede for det er der jeg passer inn. Noe som for meg føles veldig nedverdigende og krenkende. Men jeg kan ikke, og vil ikke reise tilbake dit og problemene der.
Sosialkontoret i kommunen min nekter også å gi meg penger til nye klær, noe som jeg trenger veldig sårt. Ikke har jeg vinterklær eller varme klær. Jeg får 2900 kr i måneden som skal gå til mat, klær, lege og alt annet. Jeg vet liksom ikke om jeg klarer dette her lenger. Jeg blir sett ned på hele tiden av ***** kommune, og de sier også at jeg ikke klarer å fungere i samfunnet. Er dette normalt i dagens samfunn?
Det er et helvete med kommunen og barnevernstjenesten. Når jeg er over 18 år, har jeg ikke da myndighet til å avgjøre hvor jeg selv skal bo? Jeg har heller ikke fått sett utskrifter fra erstatningskontoen min, men har i ettertid fått greie på at den er blitt tømt i løpet av cirka sju måneder. Min tidligere støttekontakt har disponert den kontoen uten at noe av det har kommet meg til gode. Hun ringte meg og fortalte at det ikke var mer penger på kontoen, og at hun sluttet som støttekontakt samme dag. Jeg føler at sosialkontoret og barnevernstjenesten ikke forstår meg, og hjelper meg slik jeg har behov for. Nå for tiden bor jeg på et krisesenter for kvinner. Det føles som ingen av dem som liksom skal hjelpe meg tror meg...