Fikk en aha-opplevelse av å lese de andre historiene. Har hele tiden vært stolt av styrken jeg har til å komme meg gjennom vanskelige perioder i livet. Og nå ser jeg at det også er en av selvoppholdelsesdriftene som er resultatet av gamle sår. Kjenner igjen reaksjonsmønsterene til de andre i meg selv. Jeg vet hvordan det er å være død innvendig, men å vise en glad fasade utvendig. Jeg er nå 40 år og føler at jeg har levd med dette lenge nok.
Jeg er jente oppvokst i en helt vanlig trøndersk familie med arbeiderbakgrunn, med hjemmeværende mor og utearbeidende far som spiste middag, leste avisen og sov middagslur. En helt tradisjonell familie, hvor jenter skulle være flinke og hjelpe til hjemme og hvor gutter var gutter.
Min datter er i seksårsalderen nå og når jeg ser hvor uskyldig og trygg hun er så føler jeg sorg over den barndommen som ble tatt i fra meg, den uskylden som ble fratatt meg. Jeg ble betegnet som sexy da jeg var unge og i dag er det å være sexy et begrep som er ladet med negativitet for meg. Jeg føler meg ikke smigret når noen sier at jeg er sexy.
Jeg ble tidlig utviklet i forhold til andre jevnaldrende. Min far utviklet en voldsom interesse for utviklingen av brystene mine, og stadig vekk måtte han kjenne etter om de hadde vokst. Jeg likte det ikke men min far var en veldig autoritær far, ble det gjort noe han ikke likte så ble flathanda flittig brukt. Han var sjefen i huset, så derfor opponerte jeg ikke. Etter hvert ble det faste innslag med ”lekeslåssing” hvor det var stor fokus på mine bryster og skrittet mitt. En gang da vi var alene og han ville ”lekeslåss” stakk han fingeren inn i meg så det gjorde vondt, og da sa han at det var ikke meningen å gjøre meg vondt. Har i ettertid forstått at ”lekeslåssingen” var en måte å unndra seg min mors mistenksomhet på, så utrolig utspekulerte de kan være. ”Lekeslåssingen” fortsatte til jeg var ca. 15 år og da jeg til slutt klarte å trekke meg vekk fikk jeg beskjed om å gå til legen min og undersøke hjernen min for det måtte være noe galt med den. Mine venninner ville ikke komme hjem til meg etter en stund, for min far skulle ”tulle” med dem hele tiden, og ”tullingen” besto i å ta på brystene deres for å kjenne om de hadde vokst. Dette prøvde jeg å ta opp med min mor for å få han til slutte men fikk til beskjed om at han mente jo ikke noe galt med det. Akkurat samme reaksjon som når han hadde gitt oss juling og hun kom etterpå og unnskyldte han med at det var ikke greit å være pappa heller.
Jeg flyttet langt hjemmefra da jeg fylte 18. Etter 3 år fikk jeg jobb i nærheten av mine foreldre og bodde en stund i samme bygda. Han rørte meg ikke lenger da, men jeg klarte ikke å være alene med han. Etter en stund fikk jeg et lite sammenbrudd og fortalte da min mor om overgrepet som mine foreldres venn hadde gjort mot meg. Hun visste at han var glad i barn for det hadde han sagt selv, og dette som jeg fortalte måtte vi ikke fortelle min far. Min far som hadde vært så opptatt av min utvikling fra barn til ung kvinne!!! Jeg fikk ny jobb og flyttet langt hjemmefra igjen. Senere prøvde jeg å fortelle henne hva min far hadde gjort mot meg, men hun sa bare at det hadde hun ikke visst noe om og så ble det ikke snakket mer om det, og har heller ikke vært noe tema siden. Hun har så vidt jeg vet aldri tatt det opp med min far heller. De er fortsatt gift. Jeg føler motvilje og sinne mot min mor fordi hun aldri har støttet meg, hun har aldri vært der for meg, tatt kampen for meg imot min far. Hun har alltid unnskyldt han, samtidig synes jeg synd på henne for hun prøvde en gang å komme seg vekk men ble i ekteskapet av økonomiske årsaker. Jeg har hatt mange mareritt opp gjennom årene hvor jeg har hatt oppgjør med min far, og også med min mor.
Jeg har hatt kjærester og synes det er opphissende når vi koser og kjæler med hverandre, men når han er inne i meg så blir jeg borte og føler ikke mer. Da er jeg et helt annet sted, og mange ganger har jeg avsluttet forhold etter det første samleiet, orket ikke mer. Tidligere har jeg vært i forhold hvor jeg har føyd meg og føyd meg, til jeg har komme til et punkt hvor jeg bryter ut. Har ikke hatt særlig tro på at jeg er interessant nok for dem, lurt på hva de egentlig kunne se i meg. Takknemlig for en hver positiv oppmerksomhet. Jeg har fått tre trygge barn med en ”ordentlig” mann og prøver å beskytte barna mine mot overgrep uten å virke overbeskyttende. Er også veldig oppmerksom på hvordan deres far er mot barna for det ligger en skepsis inni meg, selv om jeg vet at han er en ordentlig far. Jeg er mistroisk til andre menn som virker veldig opptatt av barn, selv om jeg vet at de fleste av dem er normalt opptatt av barn, ikke overgrepsmenn. Jeg jobber med å være åpen for at alle menn ikke er en mulig overgriper. Jeg er en vokter uten at barna mine er klar over at jeg vokter dem, og uten at omgivelsene er klar over at jeg vokter på dem. For meg er ikke sex noe naturlig og positivt, noe som var en av årsakene til at også forholdet til barnas far tok slutt.
Jeg blir frustrert og sint når jeg leser om de lave dommene overgripere får, og når saker blir henlagt pga. bevisets stilling. Det er vi som må bevise at noe galt har skjedd med oss, men hvem kan vitne for oss. Hvem er det som er der når overgrepet skjer, jo det er overgriperen og den han forgriper seg på. Det er sjelden vitner tilstede, det noe som skjer i all hemmelighet og det er også grunnen til at det tar lang tid før overgrep blir oppdaget. Barn er lojale mot foreldrene på godt og vondt, og lojale er vi dessverre langt opp i voksen alder.
Eva