Sitter her nok en dag og tenker mine tanker. Vet ikke hva som skjer med meg, men noe er det. Jeg er dyster og nedstemt dagen lang. Skal mye til for å få meg til å le. Hvis jeg da trekker på smilebåndet, så er det som regel et falskt smil. Helt innerst inne tenker jeg bare på det som skjedde for noen år siden. Kan vel begynne med å fortelle hvordan det startet.
Jeg er usikker på hvor gammel jeg var, men jeg glemmer aldri den natten. Min eldre bror kom inn på mitt soverom og la seg i sengen min. Han begynte med å ta av meg trusen, og før jeg visste ordet av det så var han oppå meg. Jeg skjønte vel ikke helt hva det var for noe, men forsto at dette var galt. Vi hadde hvert vårt rom, så han gikk tilbake til sitt rom rett etter på, og sa at jeg ikke skulle si det til noen. Ikke gjorde jeg det heller,noe jeg angrer på i dag. Det fortsatte på den måten i en lang stund. Enkelte ganger kom han bare inn på rommet mitt og tok handa nede i trusa på meg. Jeg våknet som regel, og da gikk han ut. Han sa ingenting,men jeg forsto hva han mente. Jeg skulle ikke si noe. Så ble det slutt med dette etter at jeg vokste og ble en god del større enn han. Jeg tok fatt i han og sa at nå var det nok.
Det gikk vel noen år tror jeg før den skjebnesvangre kvelden kom. Det er det minnet som stadig surrer rundt i det altfor slitne hodet mitt. Han hadde drukket den kvelden, og jeg hadde vært på skoledans. Jeg våknet mitt på natten ved at jeg merket at noe var på gjerde. Det er noe rart med det der. Du sover, men likevel er du litt våken, i tilfelle noe skulle skje. Sånn er det verftall med meg. Uansett, jeg våknet, og der satt han ved sengekanten min som han gjorde i den tiden han forgrep seg på meg. Jeg kjente hjertet mitt banket,og jeg ble livredd! Husker på de ordene jeg sa: ”Gå ut, ellers så sier jeg det til mamma! GÅ UT!” Akkurat de ordene er limt inn i hodet mitt, får de ikke ut. Han ble forvamset, og sa at han ikke skulle gjøre meg noe, han ville bare sitte ved siden av meg og holde meg i handen sa han.
Vet ikke om det var bare det han ville, men det var bare det han gjorde akkurat da. Men jeg var jo så redd, hadde ikke alle blitt det? Leve i så mange år med misbruk av sin egen bror, og så leve i den tro at det aldri skulle skje mere igjen?! Jeg fikk omsider lagt meg i ro og sov med det ene øyet åpent den natten.
Dagen etterpå dro min mor og jeg ut, broren min ville være hjemme alene. Tenkte jeg skulle si det til mamma, men ville gi ham en sjanse til. Det var først når vi kom hjem at jeg skjønte hva jeg hadde gjort. Når vi kom hjem så jeg min bror, og han hadde skutt seg selv!
Å gud hvor jeg angrer på de ordene jeg sa, kanskje han hadde levd i dag hvis jeg bare kunne ha holdt kjeft. Eller er det min sin feil? Min logiske halvdel av hjernen sier at det ikke er min sin feil, jeg ba jo ikke om disse overgrepene. Den andre delen sier til meg at jeg burde holdt kjeft, for da hadde jeg hatt en bror i dag.
Det har gått mange år siden dette skjedde, jeg har blitt voksen, og fått to barn selv, men likevel hjemsøker disse tankene meg. Kanskje det er nettopp derfor disse tankene har kommet tilbake? Fordi jeg lurer på om det sammen kunne ha skjedd mine to nydelige barn hvis han levde? Tanken skremmer meg. Klarer ikke å stole på noen. Ikke er det lurt å stole på noen heller. Hvis min bror kunne gjøre det med meg, hvem kan jeg da stole på?
Hadde en skrekkopplevelse med dagmammaen til min jenter. Jeg fant den største av jentene mine naken gang på gang når jeg skulle hente dem. Jeg sa ifra at dette likte jeg overhodet ikke, og at det skulle bli slutt på dette med en gang. Det ble det ikke, så jeg tok ut jentene mine uten å betale for meg (vet det ikke var riktig men!..) Jeg begynte å mistenke at det var overgrep inn i bildet, og sa ifra til dagmammaen om dette. Det som er så forbanna er at disse to dagmammaene beskyldt MEG for at JEG skulle ha misbrukt mine barn på alle mulige slags måter. De anmeldte meg om min mann, og barnevernet ble trukket inn. Det ble store undersøkelser hjemme hos oss, og jentene mine måtte undersøkes i underlivet på sykehuset. Legene fant heldigvis ingenting på jentene mine. Jeg ble virkelig redd for at jeg hadde rett, og at det hadde skjedd noe hos dagmammaen. Barnevernet har vært alle tiders mot oss, og vi har fått full støtte fra dem hele veien. De var selvfølgelige skeptiske på det første møtet, og det skjønner jeg veldig godt.
Dette er så sårt for meg. Leser statistikk om at barn som har blitt overgrepet ofte gjentar på sine egne barn. Den såkalte statistikken gjør meg kvalm. Gjør meg redd også. Hvis folk får vite at jeg har blitt misbrukt, tenker de da på at ifølge statistikk så er det trolig at jeg gjør overgrep på mine barn? Tror de da også på denne dagmammaen? Blir gal av alle disse tankene som surrer. Kjenner at jeg blir mere og mere innestengt. Slipper ut raseriet jeg har inni meg, men ingen forstår hvorfor jeg har så mye sinne. Jeg som egentlig er en livsglad og munter jente. Kjenner ikke igjen meg selv. Alle disse tankespillene kommer til å ødlegge meg selv og mitt ekteskap.
Prøver å være fortrolig når det gjelder sex, men jeg føler meg skitten. Føler også av og til at mannen min ikke forstår hva jeg har vært gjennom. Men det er vel vanskelig å forstå helt hvis du ikke har opplevd det selv. Men jeg føler at de gangene vi har sex, så bør han huske og forstå når jeg sier nei, dette vil jeg ikke. Trenger ikke å prøve seg på det samme neste gang igjen. Og hvis jeg sier at jeg ikke liker det, så bør han ikke gjøre det flere ganger. Må ikke misforstå, han er ikke en voldelig person eller noe sånt, men det bare sårer meg at jeg må si flere ganger at jeg ikke vil gjøre akkurat den tingen. Han får mesteparten av sinnet mitt, og føler seg vel avvist når det gjelder sex.
Tenker så mye på at jeg burde oppsøke psykolog, men tør egentlig ikke. Føler at det er mere som har skjedd enn jeg husker. Redd for å huske alt. Redd for at jeg skal få mere sinne. Men det er vel ingen vei utenom,slik kan jeg ikke leve. Ikke de nermeste rundt meg heller. Mannen min og mamma er vel de som får lide mest av det jeg har opplevd.
Nå er det 3 år siden jeg skrev dette, enda er tankene rundt min bror så sterke at det svir i hjertet mitt å tenke på han. Jeg har gått til psykologer, fått lykkepille (uten at jeg blir noe mer lykkeligere) har snakket med masse mennesker om mine tanker og min barndom. Jeg blir ikke noe bedre. Føler at livet er et herk, skal jeg virkelig gå slik resten av livet?! Jeg har mine gode dager også der jeg har det morsomt og er ute med venner. Men når jeg får disse ²mørke dagene² da er livet grusomt å holde ut. Stakkars mamma som må holde ut med alt med meg L Fikk en så stor knekk for et års tid siden at jeg ville ikke se barna mine, ville ikke leve, jeg ville ikke noe annet enn å dø. Det sårer meg så at jeg utsetter mamma for dette. Hun går nå rundt og er redd for å miste sitt eneste gjenværende barn. Jeg hater meg selv for tiden.. skikkelig hater meg. Ser ikke noe positivt med meg selv i det hele tatt. Skjønner ikke hvor folk ser det positive i meg. Humørsyke grinete frekke drittungen jeg er..
Alle sier til meg at det ikke er min sin feil at min bror tok sitt liv, men for fankern da! Hadde jeg holdt kjeft hadde han levd i dag! Det tror jeg. Det vet jeg. Jeg er en morder. Jeg fortjener straff. Kanskje det er det jeg holder på med? Straffer meg selv. Bare trekker frem det negative med meg. Ødelegger ekteskapet mitt. Mannen min sier han er så lei av at jeg prater stygt om meg selv. Hadde han også gjort hvis han var meg. Som sagt har jeg også mine gode dager der jeg føler at egentlig er jeg en ganske ok jente med en nydelig familie. Noe positivt har nå jeg også gjort da. 2 nydelige døtre har jeg, som jeg elsker overalt på jord. Sliter innmari på meg at jeg går og mistenker og ikke kan stole 100% på noen. Skuler og følger med på alle som holder på med snuppene mine. Den nærmeste familien min er jeg jo ganske trygg på, men man vet aldri.. Jeg ble misbrukt av en av min nærmeste familie. Hvis noen rører mine 2 jenter, da skal jeg gladelig få en persons blod på mine hender. ALDRI skal noen røre mine hjerteknusere.
Husker forresten på at jeg var til legen en gang når jeg var 12 13 år. Jeg skulle ha en underlivsundersøkelse, det som gjør at jeg husker det så godt er at legen tok meg til sides og spurte meg om jeg hadde vært seksuelt aktiv. Nei sa jo selvfølgelig jeg da. Hvorfor sa ikke denne legen ifra til mamma eller pappa da? Føler sinne mot denne legen. Kanskje ting hadde vært annerledes hvis mamma og pappa hadde fått vist om det den gangen? Å! Jeg blir gal av alle disse hva, hvis, enn om tankene mine. Hvorfor kan jeg ikke bare si til meg selv at han er borte, og kommer aldri tilbake igjen. Uansett hva jeg gjør og føler, han er borte for alltid.
Men jeg savner han så grusomt fordi om han gjorde disse tingene mot meg. Skulle ønske jeg kunne fått bare en siste klem av han. Holde han tett inntil meg og si at jeg tilgir deg bror, du er tilgittS. Jeg likte overhodet ikke det han gjorde mot meg men jeg var, jeg er, så utrolig glad i han uansett hva som har skjedd. Forbannet fordi han forlot meg på denne måten. Forbannet fordi han er død nå så jeg ikke kan si at jeg har tilgitt han for det han gjorde. Jeg er så sint. Sint fordi han er død, sint fordi jeg føler meg som en stor skurk og en liten lort på bakken. Jeg er rett og slett bare sint.
Føler at jeg syter til folk når jeg vil snakke om det som har skjedd. Føler at folk tenker: ”Å herregud, kan hun aldri holde kjeft om det som har skjedd og bare glemme alt.” Spesielt når jeg tar meg ”en liten en” da kommer tårene og tankene. Griner som regel utpå natten. Har gjort det til at jeg drikker sjelden. Kanskje likså greit. Men det er jo sosialt og en grei måte å komme seg ut og møte folk på. Det skjer ikke hver gang jeg drikker nå. Har lært meg å kjenne på dags formen, og vet når jeg kommer til å ha en ”sippe dag” eller ikke. I dag er en sippe dag uten like. Ser ikke noe positivt. Men jeg vet at det kommer opp tur dager etter noen dager med slikt humør. Må bare innse at jeg kommer til å ha det slik resten av livet. Å få x antallpsykologer å snakke med hjelper i alle fall ikke. Liker ikke å åpne meg for nye folk gang på gang og snakke om det samme om og om igjen. Da gir jeg heller faen og holder kjeft. Føler at jeg har brukt opp mine nærmeste på dette området.
Så det avsluttende er vel at jeg får ta en og en dag om gangen! Nytter ikke å gjøre det på noen annen måte. Jeg MÅ bare prøve å fungere i hverdagen for mine barn skyld, og for de som står mitt hjerte nærmest. Jeg er bare 26 år, og har et langt liv foran meg... i gode og onde dager.
Bare 26 år