Incest, jeg smaker på ordet, men spytter det ut igjen. Før i tiden, da jeg var liten, kalte vi det kjærlighet. Det er et ord det går ann å svelge. Det svir og vokser i munnen, men det går ned. Nå bruker jeg ingen av ordene lenger. Nå finnes det fint lite ord. Nå finnes bare krav og forventninger og planer. Det er ikke rom for ”det forbudte”. Jeg er voksen nå og burde ha lært å legge det vonde bak meg. Det var i allefall slik jeg trodde det skulle måtte bli da jeg var yngre.
Jeg er 22 år. I over 10 år levde jeg med en pedofil og alkolisert far som misbrukte meg og min søster på det groveste. Gjennom nesten hele barneskolen trodde jeg at samleie var enhver pappas måte å si godnatt på. Hendene hans hadde da all rett til å krenke meg, det var bare jeg som var unormal som ikke kunne åpne meg for min fars kjærlighet. Han forgrep seg på oss fra vi var under ett år gamle. Det var derfor like vanlig for oss som det å pusse tenner. Ingen gjorde noe for å skjule det som pågikk. Min mor var et taust vitne helt fra starten av, mine besteforeldre visste, men har i ettertid sagt at de ble lammet og kraftløse. Det ble opp til to små jentebarn å gjøre det de måtte for å overleve. Jeg dissossierte...
Jeg fant min redning i skolen. Jeg ble en ener. Best i klassen på alle områder, men likevel fjern og distansert. Jeg lekte med andre barn, men aldri med de samme flere dager på rad. Jeg fikk store problemer med å knytte vennskap og å stole på noen. Men likevel klarte jeg meg bra. Jeg pendlet mellom skolen hvor jeg fikk den rosen jeg tørstet etter og hjemme, hvor jeg stadig oftere lå på rygg for min far. Ettersom jeg ble eldre økte også kravene fra min far. Samleie var ikke lenger nok, nå var det SM og vold som gjorde det lille ekstra for min far. Jeg var kommet til et punkt hvor jeg skjønte at ikke alle hadde det som meg hjemme, men jeg turte ikke protestere.
Da jeg nesten var ferdig med barneskolen gikk mine foreldre gjennom en skilsmisse. Jeg var på det tidspunktet død innvendig. Selv da min far ville ha regelmessig samværsrett med oss jentene protesterte jeg ikke. Trofast gikk jeg til leiligheten hans annen hver helg og en gang i uka. Noen ganger måtte min mor komme å hente meg midt på natta. Da hadde han skadet meg så ille at blødningene ikke ville stoppe.
På ungdomskolen fungerte jeg ikke lenger. Det ble et nytt miljø jeg skulle forholde meg til. Grupperingene var klare og tydelige. Enten var du ei av jentene som dollet seg opp og ga seg bort til de eldre gutta, eller du var av dem som dopet seg og sloss med andre jentegjenger. For meg var valget naturlig. Jeg hadde fått nok av alt som kunne minne om fysisk kontakt og ønsket rusen velkommen med åpne armer. Det ble en flukt jeg skulle fortsette i 7 år.
På denne tiden gikk jeg fortsatt til min far nå og da, men ikke lenger regelmessig. Han hadde nemlig fått en ny datter som var yngre og mer medgjørlig. Men fremdeles gikk jeg til ham og ga ham det han ønsket når jeg trengte penger til dop. Jeg ble også psykisk syk. Alt jeg tidligere hadde taklet ved å dissossiere presset seg ut av porene på meg. Jeg løste problemet med å ruse meg mer og heftigere enn noen gang. Det resulterte i at barnevernet kom inn i bildet og flyttet meg ut av storbyen og til et lite sted på andre siden av landet. Det fantes det ingen kunstig stimuli som kunne dempe min smerte. Jeg ble mer deprimert enn jeg noensinne trodde det var mulig å bli, men jeg ante ikke at det hadde noe med min fortid å gjøre. Jeg holdt ut i 16 måneder, men deretter flyttet jeg hjem igjen, mer på kjøret enn da jeg dro første gang.
Jeg tok opp rusen igjen umiddelbart. Nå var det nok av mennesker som så meg og som hadde en rekke meninger om hvordan jeg skulle leve livet mitt. Jeg vendte dem ryggen og hatet dem for at de først nå så meg. Hvor var de da faren min stjal min barndom? Rusen ble alt i min hverdag, og det ble dyrt. Jeg hadde ingen motforestillinger mot å selge kroppen min, den var jo skitten og oppbrukt allerede. Så der stod jeg, 15 år gammel, og bød meg fram til alle gamle griser som måtte ønske seg et kjapt nummer. Slik levde jeg fram til jeg var 17 år. Da bar det avsted til et ruskollektiv langt ute i ingenmannsland.
Kollektivet ble min redning. Der så de meg for første gang i mitt liv. De tok seg tid til å lytte til barna inni meg, dem som hadde så utrolig mye å fortelle. Der var det rom for å prate om alt det skitne og forferdelige som hadde preget min oppvekst, men det var også rom for å si høyt at jeg fremdeles savnet min far og var glad i ham.
På kollektivet lærte jeg å leve på ny. Jeg lærte at kroppen min ikke var min verste fiende.
Nå bor jeg igjen i min hjemby. Faren min har flyttet, han bor nå i sitt eget hjemland og har ikke tatt kontakt på flere år. Jeg er i ferd med å ta en universitetsutdannelse innen helse- og sosialfag og jobber med mennesker med spesielle behov. Alt hva jeg bærer med meg har gjort meg til den jeg er på godt og vondt. Jeg velger derfor å ikke ekskludere deler av min fortid. Den er en del av meg, men det er ikke dermed sagt at det som skjedde den gang var riktig.
Enda sliter jeg med dissossiativ lidelse (MPS), men jeg har funnet min egen måte å takle livet på. Jeg er ikke lenger den lille, redde jenta. Jeg er min egen herre nå. Jeg vet at jeg var uskyldig oppi det hele, jeg kan si de magiske fem ord og virkelig mene dem: Det var ikke min feil...