Den konstante, uunngåelige trangen
Verket fra det tomme rommet siger ut, brer seg i kroppen
Etser meg bort innvendig – jeg ødelegges

Hva lengter jeg etter?

De forbudte tankene eksploderer
Selvkontrollen forsvinner
Jeg blir styrt fra makter utenfra, onde makter
De vil se meg gråte, se meg dø - Grotesk pining

Demper smerten

Kinnet blir bløtt - halsen også
De unnvikende øynene møter sitt eget blikk
Speilbildet klarer ikke skjule skammen i øynene
Smerten skjærer seg gjennom
som en kniv mot hjerte, ett stikk
sårbarheten og selvdestruksjonen har nådd sitt bristepunkt

Det er nå eller aldri...

Kvalme,overveldet av følelser i form av bilder og mareritt
En tanke blir til mange,til slutt en handling
Impulsiv smerte som renner over, for å berge den psykiske
Jeg kan kjenne lukten
Jeg kan kjenne smaken
Jeg kan huske hvordan hvert et ord ble formet
Ordene ble styggere
Stygge ord gikk over til harde slag
Jeg ble borte
Kroppen var ubevegelig,tung
Klarte ikke kjempe mer
Tårene trillet nedover ansiktet
Jeg følte alt og ingenting
Jeg var lammet
Men allikavel så til.

Jeg er tom,men ikke følelsesløs
Tårene triller,det gjør vondt, men jeg vet ikke helt hvorfor
Bilder ruller rundt om i hodet, men de sier meg så lite
Jeg vil hulke, sparke, slå, men hvem skal alt det sinnet gå til?
Tomheten gir meg et faresignal, det signalet jeg kan velge å overse
Det at det kan komme til å gå galt, er en fare jeg må leve med

Rart hvordan alt kan falle i tusen biter....
og at ingen bryr seg om å samle det opp...
Rart at man kan bare tråkke og tråkke....
mens ingen sier stopp.....
Rart at ingen bryr seg,og synes nesten det er pent....
å se en ung pike,falle mer og mer ned....

Hvordan kunne du?
Jeg er ødelagt
Inget liv er lenger i øynene mine
Borte og forbi
Jeg er tom
Ikke lenger til
Du trenger ikke gjøre mer skade
Jeg er allerede død.

Tryggheten sviktet
de man alltid stolte på
Da man nærmest ba på sine knær
at de ikke skulle gå
Det ble mørkere og mørkere
til slutt inget lys
Man forholdte seg kun til det svarte
for man trodde at framtiden var knust

Jeg vil holde pusten, få tiden til å stoppe
Late som jeg ikke lever, bare la alt bli fortrengt og borte
Slippe å kjenne på vonde følelser, ikke huske vonde minner
Verken kjenne slag mot kroppen, eller brennende verkende
hender.

Hva om jeg aldri hørte eller så, hva hadde det blitt av meg da?
Hva hadde skjedd om du ikke ga opp, slik du gjorde til slutt?
Hva ville skjedd hvis du aldri misbrukte min tillit, ville vi fortsatt
vært
den dag i dag?
Hadde vi ledd og gjort ting sammen, slik det var først når alt var
så bra?
Det var først når jeg satte grenser, eller sa min mening du ble
sint, skulle det være feil?
Ville jeg aldri kommet ut for hva jeg gjorde, hvis jeg ikke hadde
tatt den vei?
Hvorfor får du meg ennå til å tenke at jeg er den minste på jord?
Hvis du ikke hadde tråkket meg ned, ville jeg nå da ha vært stor?

Verken dagen eller kvelden smiler mot meg
smerten er kommet for å bli
Den som man aldri helt får bukt med
det som man aldri kan si

Unnskyld for at jeg var så stygg
jeg vet jeg skulle vært vakker som de andre
Unnskyld for at jeg krevde og pratet
jeg vet min plass var å være stille
Unnskyld for at jeg tok så mye plass
men jeg gjorde alt for å bli mindre
Unnskyld for at jeg i det hele tatt var til
nå trenger dere ikke tenke på meg mere

I lyset males den på
det blide fjes
den smilende munn
de lykkelige øyne
Masken

En verden av glede
et hode av visdom
den pratende munn
de blide øyne

I mørket tas den av
det triste fjes
den tørre munn
de tomme øyne
Realitet

En verden av løgner
Et hode av kaos
Den tause munn
De blinde øyne

Fasaden som skjuler,
det rennende blod,
de fossende øyne...
mørket

In the mirror
a friendly face looks back
a shiny, tan face
deep dark blue eyes
and her hair is perfect!
She's the morning sun

On the street,
a confident body moves,
dressed in her finest
short black skirt
and her attitude's perfect!
She's the cloudless sky

At school,
a shy creature's seated
trying to gain invisibility
shrinking on the spot
and her face is too somber!
She's the dark cloud

On the way home,
a soaked creature moves
face covered in salt and fresh water
drowned by the rain
and her mood matches the weather
She's falling from the sky

In the mirror,
a sad face stares back
white face
empty eyes
and she's ruined!
She's the darkness of the night

Barndommens tid innhenter og gnager;
Ødelegger alt det jeg planlegger.
Det er som om jeg er dømt til å tape,
Jeg har mest lyst til fra alt å sove.

Ting jeg sjelden tenkt på eller husket har,
Dukker opp og gjør meg kald og hard.
Et smil koster så altfor mye og kreftene ebber ut,
Men munnen tier og jeg står på samme sted.

Alt blir så vanskelig, men ønsket lever i nuet,
Om at alt skal bli bedre og forandret.
Men ingenting hender og håpet synker,
Om at jeg engang skal få en følelse av å leve.

Alle trøster og sier at dette går over,
Men det er ikke slik det fungerer.
Det er meg alt dette vonde omhandler,
Som må få føle redselen og at alle svikter.

Det handler om ensomhet og hat,
Følelser jeg ikke engang skulle hatt.
Jeg ønsker helst å føle likegyldighet,
Men høyest av alt står ønsket om kjærlighet

Sitter alene i mørket og venter på at noe skal skje,
Noe forferdelig og fryktelig som ingen annen vet.
Dette noe er så hinsides vondt og brutalt,
At det gikk mange år før jeg noe fikk fortalt.

Jeg ønsket meg vekk fra alt dette onde,
Det som fikk meg til å tvile på menneskets gode.
Mens andre ungdommer raste rundt og drev med sport,
Ble jeg lydig med på sykehuset for å ta abort.

Han tvang meg i kne med sin psykiske terror,
Knuste det som var igjen med seksuelt misbruk.
Det er snakk om et liv ødelagt av voldtekt,
Men han oppnådde alt annet hos meg enn respekt.

Jeg skulle føle respekt fordi han var min far,
At han gjorde dette mot meg fordi jeg var født rar.
Han gjorde meg en tjeneste med slike erfaringer,
At jeg skulle få oppleve hvordan de voksne lever.

Årene gikk og jeg var blitt et annet menneske,
Ei herdet jente med et helt forandret beteende.
Jeg tenkte at verre kan det ikke bli,
Men mensen kom ikke og fortsatte å utebli.

Da jeg falt, for livet forbi meg som i en revy,
Vonde opplevelser, hemmeligholdelse, Madikken-paraply?
Brudd på ankel og noen skrammer her og der,
Heldig som lever, virket som jeg var laget av lær.

Ett år senere begynner historien å slå sprekker,
Var uønsket, uelsket - vendte meg mot de som var der.
Disse personene ville mitt beste og brydde seg,
Men min munn var lukket - hva om de ikke trodde meg?

Da dukket ei dame opp, det er henne jeg skal takke,
Hun hadde en utrolig evne, hun fikk meg til å snakke.
Å øse ut av seg det jeg hadde båret på så lenge,
Det var herlig, jeg livnet til og ønsket igjen å leve.

Livskvaliteten har steget mye de siste årene,
Men minner er meislet fast og åpner stadig sårene.
Andre unge har sine drømmer om yrke, mann og så,
Mens jeg prøver å finne en måte å leve på.

Jeg kan spørre om hvordan jeg egentlig overlevde,
Hvordan jeg taklet en hverdag med så mye smerte.
Noen mener det er utrolig og at jeg er sterk,
Men det var selve livet som hindret meg i å gå berserk.

Sitter alene i leiligheten og tenker på det som har skjedd,
Vet at ingenting kan skje lenger, men jeg er beredt.
Beredt på at livet aldri helt og holdent er rosenrødt,
At det kommer perioder du ønsker du aldri var født

Det fantes de intetanende dager,
Hvor du både kunne smile blidt og le.
Den gang du enda opplevde store gleder,
Du kunne forhåpentligvis ikke problemene se.

Så kom de ugjenkjennelige dager,
De du ikke engang trodde fantes.
Perioden med disse uvirkelige plager,
Å, Gud, så mye som måtte forsakes.

Du skapte din egen lille verden,
Der du levde uten så mye smerte.
Det lettet betydelig på den lange ferden,
Gjorde at du mer kunne makte.

Din verden ble en dag til virkelighet,
Selv om det kanskje var litt for sent.
Du kunne ikke lenger føle kjærlighet,
Et fremmedord som var deg ukjent.

Du opparbeider deg gode og nære venner,
Men ingen kan erstatte de tapte år.
Det lever et håp om et liv uten vonde minner,
Og at du alt engang på avstand får

Jeg tenker tilbake til de glemte tider,
Kjenner at angsten inne i meg stiger.
Jeg vet ikke lenger akkurat hva jeg er redd for,
Kanskje det bare er for å åpne gamle sår.

Alt det hverdagslige blir et enormt slit,
Det de andre synes er morsomt og fint.
Det føles som jeg drasser på uendelige lenker,
At alle meg bakerst i køen renker.

Kjærligheten til meg selv er ikke akkurat stor,
Den setter ikke så veldig dype spor.
Jeg føler meg tildels håpløs og totalt forvirret,
Og til tider bitter og meget fortvilet.

Uansett hva jeg tenker, sier eller gjør,
Siktes det tilbake til barndommens klør.
Disse klør som forandret hele mitt indre,
Jeg klarte visselig ikke det å forhindre.

Hvis jeg konsentrerer meg og tenker rett,
Kan jeg kanskje tvinge tankene på retrett.
Stenge dem ute for en stakket stund,
Slik at jeg ikke går helt på grunn.

Det ville utsette smerten med flere år,
Og jeg er slett ikke den som forsmår.
Men uansett ville den vende tilbake,
Smyge seg frem og jeg må atter forsake.

Nei, jeg må ta livet som det er,
Alle disse gnagende tanker især.
Jeg må gjøre opp med de gamle minner,
Slik at de kanskje en dag forsvinner

En forsvarsløs liten jente
med en voksen sjel,
alfor mye ansvar
lagt på spinkle skuldre.

Et skjørt lite barn,
i en stor, stor verden
som egentlig ikke
var så stor likevel.

En liten innsnevret verden,
hvor alle grenser var
visket ut og alt
som skulle vært et
forsvarsverk, var borte.

En liten jente i en
nådeløs hverdag,
hvor sviket var
absolutt.

Bare brustne drømmer,
og knuste håp.
Alvorlige øyne,
ser livet og mørkets
makt.

Det finnes ingen utvei,
finnes intet håp.
Hun er bare et barn,
har ingen makt.

Å rope på Gud
fører ingen vei.
Gud er borte,
han er ikke der.

Ikke en gang englene
befinner seg i hennes
nærhet, alt som var
vakkert ble skitnet til.

Alle svikter, ingen ser
eller hører. Bare barnet
vet altfor tidlig, at svik
er hennes virkelighet

Bak mørke, tunge gardiner
i støvete glemte rom,
danses en egen dans.
Den tåler ikke dagslysets
nådeløse åpenbaring,
men egner seg best i mørket.
Djevelen danser i sin egen takt,
han fører med sikkerhet.

Alt er i skjul, alt er gjemt under
mørket og de gjerninger
som hører mørket til.

Jeg vandrer i de gamle ganger,
skyver spindelvevet og støvet
forsiktig tilsides.

Vet ikke om jeg vil se...

Jeg henter min styrke fra sorgenes brønn,
det stedet som ligger dypt, dypt der nede.
På bunnen ligger alle tårer som er grått i fortvilelsens slør,
og alle skuffelsene, svikene og de tapte drømmene.

Brønnen er så uendelig dyp, den er svart, grumsete og kald.
Den store tomme altoppslukende ensomheten bor der nede.
Stenene i brønnen er sleipe og glatte, der er gjenlyd av alle
brutte løftene, alt som jeg en gang trodde på.

Allikevel er dette bare mitt, hele livet fins samlet i dette.
Slik er det, sånn er det, jeg ser og jeg vet.....
Ingen engler har vært der nede.

Jeg drømmer om å være fri
ikke fri ifra alle bånd,
men fri fra mørket som
tærer på min sjel.
Ikke fri fra livet,
men å få leve et liv.
Det livet jeg skulle hatt.
Du har stjålet fra meg!
Du har ranet min sjel,
mine drømmer,
min verdighet.
Hva mere kunne du tatt?
Det var du som skulle
levd evig, i visshet
om hva du hadde
gjort.

I det innerste rom
av ditt hjerte,
skal du gjemme
en hemmelighet.
Det å hente styrke
av smerte,
krever mot
og tålmodighet.

Reis deg du menneske.
kjemp for din rett!
Vis alle sammen
at du og er ett,
moment som må
regnes med.

Underveis mistet jeg ordene.
Ordene som hadde vært mine venner.
Ordene som alltid kom til meg,
lett og ubesværet.
Ordene som fargela tankene,
og sorterte bildene,
alt på sin plass.
Da var det bare tankene igjen,
samt en skrikende lengsel.
Etter å få uttrykke taushetens tomhet
til ord.

Jeg hviler hodet på din grav,
og gråter i mitt indre.
Men det er ikke bare sorg,
jeg føler også sinne.

Hvordan kunne du som mor,
godta alt som hendte?
Og hvordan ble vi alle del
av broer som du brente?

Jeg tilgir deg kjære,
javisst gjør jeg det.
Jeg vil jo så gjerne at
du skal få fred.

Den freden som du aldri fant,
da du var her i livet.
Kan hende at din sjel ble bøyd,
slik som det knekte sivet.

Jeg kjenner ikke dine spor,
de har blitt slukt av moder jord.
Og jeg kan ikke få noen svar,
på alle spørsmål som jeg har.

Jeg bøyer hodet ved din grav,
og prøver å forstå.
Ditt liv er over, jeg er her,
og jeg må leve nå.

Jeg skulle druknet meg i blomster,
sunket ned i en blomstereng.
Bare flyte blant alle farger,
og tatt inn hver og en.
Jeg skulle samlet dem i et hjerterom
og gjemt dem innerst inne.
Så skulle jeg brukt dem en for en,
i kamp mot sorg og sinne.

Du drepte en del av meg.
Ikke kroppen, den flyktet jeg fra,
men sjelen min gikk i stykker
og hjertet mitt krympet.
En del av mitt indre, gjemte seg bort,
og sitter forskremt i en krok.
Jeg kan ikk glemme, jeg kan ikke tilgi.
Du er borte, men jeg må leve videre.
Jeg må leve med hva du gjorde mot meg.
Det kan aldri gjøres om.
Det kan aldri rettes opp.
En urett som roper på hevn.
Det tærer, det etser,
det river i sinnet.
En flekk som brer seg,
men aldri, aldri går bort.

Jeg er en naken kropp på gulvet.
Vannet sildrer ut i stråler fra dusjen over meg.
Varmen fra stearinlysene når meg, og sammen med den dunkle
gløden i rommet, kjenner jeg meg innelukket i min egen verden.
Min egen hånd tar på meg, fører fingre inntil mine
mest følsomme punkter.
Jeg stopper ikke opp og nyter, men hånden fortsetter sin dans.
Mekanisk følger den en oppskrift mot et resultat.
Jeg kjenner kroppen dirrer,
noe inne i meg lever,
(Stopp, dette er ikke riktig)
noe inne i meg gjør vondt.
(Hvorfor gjør jeg dette?)
Jeg puster tungt, men ingen luft kommer inn.
(Jeg er alene, ingen kommer)
Noe stopper meg fra å kunne være fri.
Det ligger et trykk rundt halsen min,
En klump begynner å vokse inne i meg, en vond klump.
Jeg kjenner et hull inne i meg, svart, dypt, jeg faller.
(Jeg vil ikke være her)
Jeg trekker hånden min til meg, alt er stille.
Jeg kan ikke se noe, høre noe,
det eneste jeg sanser er dette
vonde sorte inne i meg.
Jeg lukker øynene mine for å se noe annet,
men det eneste som finnes
er det tomme.
Jeg har ingen tanker,
ingen som kan fortelle meg det jeg trenger å vite.
(Hva har skjedd med meg?)
Trykker ligger om halsen min enda.
Jeg inhalerer tungt, det er da jeg merker at jeg hulker.
Tårene faller ned ansiktet mitt, jeg gråter stille, smertefullt.
Hvorfor?

Raske barneføter i grønt gras

Dogga gjer naken fot blaut

Sola finn veg mellom trea

Varmen treff liten kropp

Humla surrar, og fuglar syng

Men fot i gras, og vind i hår

Gjev eigen melodi:

Eg er fri, eg er fri….

Dans, dans barn. Din dans i fridom.

Lat ingen hindra deg meir!

Eg er fri til å elske

Elske meg sjølv

Og barnet i meg

Eg er fri til å elske

Dei omkring meg

Og fri til å bli elska attende

Så dansar eg i graset

Og syng min melodi

Mens eg gjev deg av min kjærleik

- ein bit av hjarta mitt

Et lite barn er lett å lede.
Et lite barn er lett å svikte.
Et lite barn er lett å bruke.
Et lite barn er lett å skremme.

Så hvor var DEM, DEM som skulle
lede rett, ikke svikte, ikke bruke,
ikke skremme. Men gi kjærlighet
og trygghet.
Så barnet kunne vokse opp
og bli et trygt menneske.

Det er øde, bare sand og stein, en død busk blir tatt av vinden og
ruller av sted, det er stille, for stille. Med ett ser man en vegg av
dører i det fjerne, man går mot den usikker på hvor den vil føre,
alle er røde, noen nyere enn andre, noen virker helt utslitt men er
samtidig de mest solide av alle.

Man prøver å åpne flere men sterke følelser som redsel og hat
skyver en bort, klarer man å åpne en på gløtt hører man fryktelige
skrik og kjenner enn vind kaldere enn noe som finnes i denne
verden.

Man vender seg mot den ene som virker å skinne, man kan se en
silhuett der men det er og den døren som er vanskligst å komme
gjennom, man tar tak i håndtaket og med ett blir hodet fyllt av
bilder, bilder som man trodde man hadde glemt, blitt ferdig med,
man slipper døren og løper.

Inn i mørket, det beskyttende mørket...

Så kommer man igjen ut i solen, den ubarmhjertlige som steker
dag og natt, man snur seg og ser på at veggen av dører
forsvinner sakte men sikkert, til slutt er det eneste som er igjen
sand, stein og den brennende solen.

Mange tanker går gjennom ens hode,er man stengt inne? Er man
stengt ute? Hvorfor feiler man å åpne en dør hver gang veggen
dukker opp, eller om man klarer det så havner man på et
noelunde identisk sted, øde, dødt...

Man setter seg på en klippe og håper mørket kommer, det
svalende, beskyttende mørket som kan befri en fra den
ubarmhjertige solen

Ingen ser meg

Ingen vet

Ingen skjønner

Min hemmelighet

Rømmer hjemmefra

Men ingen som merker

Jeg er jo usynlig

Jeg kan fly

Høyt

Høyt hvor ingen når meg

Hvor ingen ekle ting når opp

Bare frihet og lettelse

Av å slippe unna

Men drømmen vare ikke evig

Virkeligheten

Vond

Hvorfor meg

Hadde jeg bare..

Det er jo min skyld

Eller??

Skitten

Kan jo ikke si det

Jeg ropte jo ikke hjelp

Hvem kunne tro på meg

Jeg var jo bare et barn

Og usynlig

Vidåpne øyne som viser frykt, vil forsikre seg om det er trygt.
Usikre trinn som lister på tå, håper virkelig han sover nå.
Ører som lytter etter sin far, hun er redd for sinne han har.
Så stille den lille går på do, straffen om han våkner vet hun jo.
Hjerte som banker i liten kropp, hun rakk ikke do før han sto opp.
Hun ber på sine knær å få slippe. Han sier; "hold kjeft slutt å
sippe".
En så stor redsel bør ingen merke, iallefall ikke fra noen så sterke.
Barnegråt stoppet av fars never, det lille barnet ikke mere lever.

jeg lukter min redsel

angsten er trofast med

det trommer i mitt bryst

og mørke er mitt sinn

du folder mine hender

du tvinger meg ned

ned jeg faller

mørket jeg ser

hendene du strekker

over mitt hodet

holder dem i en bukett

så hardt at fargen forsvinner

jeg blir fargeblind

trommene i mitt bryst

øker til galskapens takt

dødsmarsjen starter

du er dirigenten

og jeg er døden

du folder mine hender

og presser min hals

dødens smak jeg kjenner

du trenger deg inn

jeg er kroppsløs

du holder takt

jeg føler døden

og du er kåt

du hopper i galskapens takt

taktene øker

du puster med

dødsmarsjen ender

jeg er død

du spruter i kåthet

djevelen i deg

jeg ser

til helvete jeg ønsker

DEG

ditt ussle feige kryp!

jeg vil død

og du er kåt

dette er galskapens verden

jeg må leve med

bildene som kommer

natt etter natt

hvor mange ganger

skal jeg dø?

R.I.P. Karen.

You made me smile everybody, everyone.
Look into the world,
then you see what she have done.
I saw peace follow you, now when you deceased.
The angel inside of you, is now released.
Go do what ever you want, cause now you're free!

Always the happy one, what can I say?
I loved your thumb games, wanna play?
See you in heaven, once again.

She will never be lost, you are always on my mind.
Lord why did you take her away?
She was one of a kind.

But i'm not the only one,
that thinks about you,
now that you are gone.

R.I.P. Karen

Einda en dag som æ må kjemp mæ igjennom.
Prøve så godt æ kan,-
for æ e ikke dum.
Men koffer mått livet mett
bli slik?
Koffer mått æ opplev dette svik?
Æ kjeinne æ har lyst te å skrik.
Koffer e det mæ folk itj vil lik?
Tåran vil itj kom..
At æ har blitt banka inni kroppen, føles det som.
I dag ska æ avhøres på politistasjon.
Æ skjelv, å det føles som om kroppen
dætt soinn.
Æ grue mæ sånn, å kjenne
kroppen verk.
prøve å tenk at det æ itj dør av,
gjær mæ sterk...
I dag ska æ vis at æ ikke finn mæ
i det han gjor,
men æ e ikke sterk,
å æ e ikke stor..
Matlysta e bort, å æ e dritnervøs.
Det gjelder å sei sannheta,
itj bruk tia feil, så ikke sløs.
Ætter avhøret vil æ kanskje føl mæ ber..
Håpe at politiet trur mæ,
å ser korr æ ha slitt, å koss smerte æ fikk.
Å æ angre mæ sånn, for at æ vart me`n å gikk.
FAEN HELLER, for et liv,
det kjennes at smerten riv
mæ opp i filla sakte....
Men i dag ska æ prøv å få sagt det!

she is crying one silent tear
she wants them to see her
she wants them to hear
she wants them to read between all the lines
past the perfect outside into her deep blue eyes
if they'd only looked closer and seen
what she's going trough
they wouldn't laugh it all away
they'd asked of what to do and maybe that would help her
but she's a stubborn one and she's hiding all her tears
'till the day is gone
then she is crying one more silent tear and hoping that tomorrow
that maybe they will hear

Gikk gjennom byen i den
mørke natta
Så han i skyggene
Sto der
stum
Det skremte meg
Hvordan går det an
at en person kan skremme
meg på den måten?
Frykten.

From my heart
comes a cry
A cry for freedom
A cry for help
But you wouldn't stop
I remember it
as if you were here in front of me
right now

You made me shiver by fear
In anguish I cried out
but noone could hear me
I thought you were my friend
but now I know better

Såret

Sårbar

står jeg

for deg

Du tok

min siste verdighet

Gjorde meg til intet

Kniver
stikker i meg uten stopp
Hender i mørket
Ingen vei bort
Så skitten
Rører ved meg
Har så lyst til å rope
Stum

Onsdag 2.8.2000

Den er rundt meg på alle kanter
Ingen må se meg
Aldri må noen få vite
hva jeg har vært gjennom
Spesielt ikke dit jeg kommer nå
Sakte bygger jeg opp en mur
ingen skal få rive ned
På innsiden er jeg kald
Hvit som is
gikk jeg forbi

Fredag 21.mai 1999

Vondt
Må stenge det inne
Så tomt
Er der
men likevel ikke
Se meg
Trøst meg
Ropet
som aldri ble hørt

27.mars 1999

river og sliter i meg
Du har ingen rett
til å gjøre dette
Er maktesløs
Kan ikke beskytte meg
mot det du nå gjør
Trodde du var en venn
Nå finner jeg ut
hvordan du egentlig er
Vet du hvilket mareritt
du har gjort mitt liv til?
Nei, det vet du ikke

20.mai 1999

I'm in a dark room
Nothing matters

All I can see
is the hopelessness

I need to get out of this place
The door is open

There is something good out there
Want to go and get it

But I'm stuck

Uten noe motstand
et lite barn
Hender som kommer
gjør det jeg ikke vil
Over meg
tungt å puste
presser meg ned
Skam
uren
Etterpå - tomhet

Tirsdag 1.8.2000

Tid - hvem er du,
hvor kommer du fra og
hvor går du hen?
Tid - du er skjønn,
du husvaler og leger de sårede sinn.
Du legger et glemselens slør over dagen i går.
Du sløver våre sinn så vi glemmer den smerte som var.
Du hvisket så stille,
når mørket falt på min vei.
Nå takker jeg tiden og ler iblant,
fordi den var god mot meg.

Varmhilsen med klem fra Rita.

Ei hainn strække sæ opp.
Ei hainn strække sæ etter hjelp.
Ei hainn strække sæ mot dæ.
Ei hainn strække sæ mot dæ for å få hjelp...

-Du tar imot hainna som stække sæ.
Du tar i hainna som strække sæ etter hjelp.
Brått mærke du nåkka ækkelt me hainna.
-Du mærke at nåkka har sotti spor i hainna.
Spor som aldri vil forsvinn...
Brått forstår du koffer hainna strække sæ etter hjelp...

Men du veit at den hjelpa hainna treng, får du itj te å gi.

På ny ser du ei hainn strække sæ etter hjelp...
På ny e hainna på leiting etter hjelp.

Av: Eirin Sandø.

Dette diktet ble lest av Eirin selv under seminaret "En dag om incest" den 8. oktober 2003.